Røyker neppe hasj til disse lenger

UB40
Rockefeller

Det er absurd på noen måter. Dette å sjekke ut UB40 i 2012. Jeg husker disse gutta - som nå er blitt ganske så gamle menn - fra slutten av barneskolen. Da de fremdeles gjorde suksess både her og der, med kule egne låter og populære coverversjoner. X antall år senere står de altså fremdeles på scenen, mer presist på Rockefeller i Oslo, og får gulvet til å svinge i takt - selv om undertegnede trodde de hadde avgått med døden for lenge siden.

Noe de da også på sett og vis har gjort.

For det mannsterke bandet på til sammen ti mann er ikke det de en gang var - smått aggressive, pekefingerdyttende meningsbærer, hvis tilhengere ikke nødvendigvis sa nei til å røyke seg fjerne i antiautoritetens navn. Etter drøye 30 år med skiveutgivelser, har dog UB40 og Co blitt julebord, danskebåt, nordmenn i Syden og en sidesvingende tur nedover memory lane.

Se flere bilder fra konserten nederst i artikkelen!

Gamlegutta, hvis lett kjedelige Duncan Campbell siden 2008 har overtatt frontrollen etter lillebror Ali (noe som ble bemerket av flere av de godt voksne fansa, som slett ikke satt på pris på å ha blitt «lurt» i så måte), kan sine saker - de er erfarne, dyktige og har uten tvil mye spilleglede.

De gjør settet, innøvd og i grunnen klagefritt. Det er dog lite gnist igjen, når det gjelder å utvikle eller bidra. Det som er «nytt», er flere låter i rekken av coverversjoner av kjente låter og artister - noe publikum overhode ikke lot seg affisere nevneverdig med, her var det godstemning og skrål lenge før gutta entret scenen.

Og det er umulig å skrive en anmeldelse av UB40 i våre dager, uten å nevne de betalende. For like mye som gjengen selv har lagt seg bakpå og er fornøyde med å underholde, smilende, småpratende mellom hver 3-4 låt og ellers gjøre på rams det de kan, så er heller ikke fansen kresen når det gjelder hva de får servert i så måte. Det er reggae, synkronbevegelser, det er eenkelte høydepunkter fra storhetstiden som debuten «Food For Thought», det er lettbeint og covrede «Red, Red Wine» og «Can't Help Falling In Love». Det er, i én time og 38 minutter, et gjensyn med fortiden - slik man vil ha den servert, snilt og uten harde kanter. De som en gang sto fremst og brølte med, danser nå swing med kona - trolig samme dama som dengang da.

Tempo er satt ned på låtene, alle skal ha anledning til å svaie med, uavhengig av hofteproteser og bivirkninger av alder eller hardt levde år. Det er så seigt, så seigt - men det driver sakte fremover. Rockefellers gulv i første etasje var ikke det eneste som svaiet - mandag kveld var dette stedet for de som hadde lyst å gjenforenes med svunnen moro og galskap. La seg henføre i minner og alkohol, i selskap med gamlekompiser og beste-gurlsa. Dette var ikke stedet for å stort annet enn å dra byturen hakket lenger.

Ingen kunne klage over det som skjedde der og da - men det er ikke mange nye tilskudd til UB40s tilhengerskare å skimte i rekken. Kanskje like greit - og forståelig. Enkelte musikkvitere har den siste uken harket frempå misnøye med dagens musikksjangere; beskyldt artistene for å ha stoppet opp, at de ikke lenger bidrar, at musikken har inntatt en stillstand.

Hvorvidt det er noe i det, er ikke meningen å diskutere her - men uten tvil, det produseres for øyeblikket langt bedre alternativer til å dra frem jointen, enn på en UB40-konsert. Ganske så moro var det lell.

4863