Romantikk på sitt beste

• Franz Ferdinand

- What a beautiful night in Oslo, åpnet Franz Ferdinand-vokalist Alex Kapranos, og hadde jo helt rett i det . For endelig, etter en til dels regntung torsdag, og en generelt gråværspreget festival så langt, kom endelig det tradisjonstunge Øya-godværet frem for fullt på lørdagskvelden – lovlig sent vil vel noen mene.

- Går det bra ?, spør han så – på ikke spesielt gebrokkent norsk – og visst gjør det det. Det går kjempebra, faktisk. Han har gjort hjemmeleksen sin, vokalisten fra Glasgow som leder bandet som mer eller mindre offisielt representerte britisk rocks «redning» i fjor, ledet an av sedvanlig NME-hype.

Allerede etter et par låter begynte publikum å hyle etter hiten «Take Me Out», men Kapranos maner til tålmodighet og responderer «Maybe later». Litt senere kommer den, og alle hjerter gleder seg.

- Det var helt fantastisk, melder sangeren, som sannelig har studert norskordboken sin denne dagen. Men sjarmetappene til tross, det er likevel ikke nok til at det berger konsertopplevelsen.

Franz Ferdinand er et sympatisk band, men med bare ett litt over middels bra album og et par hits i kofferten, er det ikke helt nok til å bære en hel konsert. Det blir litt småkjedelig innimellom, selv om bandets erkebritiske rock dunker energisk i øregangene. Likevel, kanskje litt på grunn av tidenes mest sjarmerende bandintroduksjon og en generell sjarmutøvelse, blir Franz Ferdinands opptreden en fin opplevelse.

• Roots Manuva

Britisk raps ypperste representant var i godlune, og serverte sin dubtunge hip hop med stødig presisjon denne lørdagskvelden. Akkurat passe stein bak sine solbriller - får vi formode - leverte han sine rhymes side om side med godfjottet skryt av norsk øl, klesdrakt og festivalkultur generelt.

Med et seks manns tungt band i ryggen, gynget han sammen med et ikke altfor mannssterkt øyapublikum i noenlunde takt med sine bredbente og blytunge beats – og folk likte det de hørte.

Beklageligvis rakk vi bare å få med oss de sju første låtene før vi måtte videre til Øyafestivalens endelige avrundere – Madrugada – men etter første halvdel å dømme, fikk Roots Manuva til fulle vist hvorfor britisk rap ikke blir bedre enn dette i 2005.

• Madrugada

Madrugada må være det perfekte bandet for å avslutte enhver festival. Når de entrer hovedscenen i skumringen, gjør de det med total autoritet. Kan det i det hele tatt gå feil? Nei, det kan visst ikke det. Firerbanden fra det høye nord leverer en stemningsmettet seanse som sitter som et skudd fra første stund.

Sivert Høyems usedvanlig mye omtalte røst låser festivalen i sitt grep, og selv om publikum verken hopper eller hyler, står nesten alle de tilstedeværende som fjetret.

Dette er Øyaromantikk på sitt beste, og Madrugada viser nok en gang at de live leverer en langt sterkere opplevelse enn de evner å gjøre på plate. Det er på scenen disse gutta er i sitt rette element.

Madrugada trenger verken å ty til publikumsfrieri, sceneshow eller noen annen form for staffasje for å vise hvor skapet skal stå. Gruppas episke, seige og blåstenkede rock er nok til å paralysere de fleste, og det gjør de til fulle i kveld.

- Æ har sett frem mot dette veldig lenge. Det var som å komme hjem, avslutter Sivert Høyem under ekstranummeret, og det er akkurat det som skal til når også Øyapublikummet skal vende nesen hjemover. Og det gjør nok de aller fleste denne kvelden, med en riktig så god og fullendt følelse.