Rock+Jazz=Joe Jackson
New wave-ikonet Joe Jackson er fortsatt still going strong – på så mange vis.
Joe Jackson Trio
Live Music Europe 2010
Ear Music/Playground/Cosmos
Joe Jackson
Joes Choice
Blue Note/EMI
Helt fra slutten av 70-tallet har Jackson, sammen med Elvis Costello og Graham Parker, stått i spissen for new wave-bevegelsen som utfordra punken og som fikk stor og ganske så varig oppslutning kloden rundt. Hans liveinnspilling gjort rundt om i Europa i oktober og november i fjor forteller oss at den nå 57 år gamle Jackson fortsatt er i storslag sammen med sin trio bestående av hans gamle venner Dave Houghton på trommer og Graham Maby på bass. Begge synger også aldri så lite sammen med Jackson som spiller glitrende piano samt litt synth og melodika.
Jackson gir oss en rekke av sine gamle hits som Steppin Out, nyere ting og ikke minst covere av Lennon og McCartneys Girl, Ian Durys Inbetweenies og David Bowies Scary Monsters. Han er i besittelse av ei sterk og tøff stemme og han er en meget dyktig pianist. Når han så skriver drivende gode låter, tolker andres på et fremragende og personlig vis og tydeligvis er en liveartist på høyt nivå, så er Joe Jackson fortsatt blant rockeverdenens mest oppegående artister og skikkelser.
Det er mye mer ved Joe Jackson enn rockeartisten. Han er enkelt og greit opptatt av god musikk og i Blue Notes serie – tror jeg i alle fall – der kjente musikanter fra andre verdener plukker ut sine favoritter på det legendariske amerikanske selskapet, viser Jackson oss at smaken er det ikke noe feil med.
På denne dobbeltcden vier han den første til souljazzguruen Horace Silver og innspillinger han gjorde mellom 1956 og 1964. Den andre tilhører trommefar Art Blakey og legendariske låter og versjoner fra perioden 1958 til 1961. Vi snakker her om original og grensesprengende hardbop fra to av de største sjefene med en rekke toppsolister på lagene. De må man forresten google for å finne fram til – Blue Note kunne definitivt tatt seg bryet med å fortelle publikum på coveret hvem som spiller hvor og når.
Joe Jackson skriver innsiktsfullt og interessant om hvorfor og hvordan han oppdaga jazzen og Blue Note – noe som tydeligvis har ført til et livslangt forhold. Noe nytt er det ikke å finne her, men kanskje kan Joe Jacksons engasjement være en døråpner for en ny generasjon fra en annen musikalsk verden?