Rocka nedtur

Lil Wayne
Rebirth
(Cash Money/Universal)

I 2008 var det ingen album som ble kjøpt av flere enn Lil Waynes «Tha Carter III», noe den skrullete New Orleans-rapperen feiret ved å koke bort hele 2009 på rock. En morsom, vågal idé som ikke har funket, jamfør singlene han slapp i fjor.

Weezy kan ikke synge, så han drar ofte på med Auto-Tune, noe som kler ham sammen med rå rapvers, over tøffe beats, men på seige, harry hip-hop-møter-rock-låter blir det slitsomt og rotete. Selv banale linjer som «I said the sun don't shine forever, I said love don't love forever, everything that's new gets old» på «Paradice» (sic) blir skreket som om det står på liv og død, og det føles unødvendig. «The Price Is Wrong» høres ut som kødd; Det lyder som om han gjør narr av sjangeren.

Fall Out Boys Patrick Stump, Madonnas eks-artist (nå Lil Wayne sin) Kevin Rudolf og Travis Barker fra Blink-182 kommer fra en rockebakgrunn, og når de slipper til bak spakene får Weezy en brukbar sound, men som sanger ender det svakt. Som om Ugly Kid Joe skulle lage rap?

«Prom Queen», den første singelen, skiller seg ut som det desidert nærmeste man kommer en skikkelig låt, takket være et catchy refreng, mens «On Fire» underholder fordi produsentene Cool & Dre sampler Amy Hollands «She's on Fire» fra alle rapperes favorittfilm, Brian De Palmas episke «Scarface». Eminem er den supre redningen på «Drop The World», mens verdens beste jenterapper – Nicki Minaj – gjør «Knockout» søt nok.

Lil Waynes hopp fra rap til «rock» allerede blitt sammenlignet med Michael Jordans baseballforsøk, noe som forhåpentligvis gjør at det arbeidsnarkomane (og narkomane) talentet skynder seg å lage «Tha Carter IV» - uten gitar