Robbet av djevelen

På «Pay The Devil» hyller Van Morrison gamle køntrilegender. Det kunne han godt ha spart seg for.

Publisert

Van Morrison

Pay The Devil

Exile Music Ltd

Tittelen på Van Morrisons nye verk inviterer til en rekke festlige ordspill - og det er virkelig vanskelig å holde en seriøs tone i omtalen av et så forglemmelig album som dette. «Pay The Devil» vitner om alvorlig låttørke i mannens tidligere velfylte brønn. For hva gjør Van The Man når han kun har skrevet tre egne låter, men har lyst til å gi ut en fullengder for å spe litt på alderspensjonen? Jo, han kjører på med en rekke oldies av artister som Hank Williams og George Jones.

På «Pay The Devil» serverer den mørke iren kramgoda køntriklassikere som «Your Cheatin' Heart», «Half As Much og My Bucket's Got A Hole In It». Låtmaterialet er en slags oppsamling av Morrisons yndlingslåter, presentert i en særdeles amerikansk, men akk så uspennende innpakning. Nå har riktignok Morrison flørtet med Nashville på tidligere album, men aldri i et så rendyrket format som på denne utgivelsen.

Å lytte til «Pay The Devil» er like givende som å høre på en halvgod spillemann på pianopub. Det er helt greit en gang i blant, men neppe noe som frister hver dag. Med all respekt for mannens tidligere bravader, må det konstateres at dette albumet er et aldri så lite sleivskudd.

«I have to pay the devil for my music», synger Van på sin egenproduserte tittellåt. Vel, har han først solgt sjelen sin for intetsigende bakgrunnsmusikk er det lov å føle seg snytt.