Rice til egen bak
Han debuterte med albumet «O», og følger her opp med «9». Mye tyder på at det har gått for fort i svingene med Damien Rice.
Damien Rice
9
14th Floor/Warner
La oss like godt skride rett til poenget: Oppfølgeren til debuten «O», som solgte hele 20.000 eksemplarer her til lands, er en plate som river og sliter i deg.
Grunnen til det er at den veksler mellom det utmerkede og det utrolig irriterende.
På debuten var det i grunnen bare åpningssporet som bikket over i det mildt enerverende landskapet som David Gray boltrer seg i. Her gjør minst halvparten av plata akkurat det.
Eksempelvis byr åpningssporet og fjerdelåta på Rice av ypperste klasse, mens de to låtene imellom påfører oss en Gray-føling så sterk at man lurer på om det er vondt ment.
Hvordan skal man forholde seg til en slik plate? Vanskelig å beskrive, men jeg tror du vil skjønne hva jeg mener når du hører albumet. Rice på sitt beste evner å formidle sterke følelser gjennom ofte veldig forsiktige grep. Men når han blir for konvensjonell, låter det stivt, forsert og tilgjort inderlig.
Og når han prøver å låte som gammel PJ Harvey («Me, My Yoke & I») går det også temmelig galt, selv om det tross alt lyder bedre enn når han leker David Gray.
Konklusjonen etter å ha lyttet til «9» like mange ganger, er at jeg slett ikke er sikker på om jeg liker Damien Rice lenger. Jeg sier ikke at jeg slår opp med fyren. Men jeg tror bestemt vi må ha en pause.