Reznor raser videre

Nine Inch Nails
[With_Teeth]
Interscope/Universal

Nine Inch Nails er tilbake med sitt fjerde ordinære album, og som vanlig har det tatt sine fem-seks år for kontrollfriken Reznor før han er fornøyd.

Forrige gang vi hørte noe av verdi fra Nine Inch Nails var 1999s tidvis riktig så monumentale dobbeltalbum «The Fragile»¨. Forrige gang før der igjen var selvsagt «The Downward Spiral» fra 1994, og før det debuten «Pretty Hate Machine» fra 1989.

Såpass tar det altså mellom hver gang verdens mest kjente eksponent for industri-sjangeren gir ut ny musikk. Likevel har mannens mer og mindre sofistikerte støyrock akkompagnert av nihilistiske, beksvarte og tidvis kyniske, tidvis nærmest romantisk desperate tekster ført til en svær fanskare, ikke minst blant fremmedgjort motkultur-ungdom, som Reznor alltid har hatt en magnetisk tiltrekningskraft til.

Men hvor tiltrekkende er en 40-åring som fortsatt slynger ut sitt juvenile raseri mot alt og alle? Svaret er nok ikke så veldig.

Snarere oppleves sinnet og desperasjonen Reznor fortsatt utbasunerer i beste fall som en smule patetisk, tilstivnet og stagnert, i verste fall som et kynisk og krampeungt fremstøt mot yngre lyttere gjemt bak en oppskrift som har fungert tidligere.

Eller kanskje det bare er undertegnede som har blitt for gammel for Reznor, hvem vet? Men det er kanskje nettopp der det ligger: Når selv svorne Nine Inch Nails-fans griper seg i å sette på gamlefar Johnny Cashs versjon av «Hurt» fremfor originalversjonen, er det kanskje publikumet som er i ferd med å vokse fra musikken, og da har muligens ikke Reznor noe annet valg.

Bortsett fra å selv forandre seg, da. Men noe slikt er det vanskelig å se for seg vil kunne skje med en standhaftig misantrop som dette.