Resolutt debut
Instinktiv hype-skepsis til tross; Bloc Partys albumdebut lar seg ikke kimse av.
Bloc Party
Silent Alarm
Wichita/V2/Bonnieramigo
Britiske Bloc Party varmet opp for sine amerikanske venner i alldeles utmerkede Interpol på blant annet Rockefeller i fjor høst, men med dette debutalbumet bør det være satt en solid sluttstrek for tiden som oppvarmere.
«Silent Alarm» er nemlig noe så feienflott som en bunnsolid debut, og dermed er det bare å la seg begeistre, uansett hvor fristende det i forkant måtte ha fortont seg å protestere mot de mange som allerede har hauset opp denne plata.
For Bloc Partys debut er, som allerede er blitt behørig poengtert, breddfull av alskens referanser. Man kan snakke til sola går ned og opp igjen om post-punk og 80-talls-indie og gamle undergrunnsband som Wire, Gang of Four, Magazine, Buzzcocks og Joy Division. Sånn sett står man på fast grunn, i trygg visshet om at man har engelsk musikkpresse og sikkert forrige ukes Dagbladet Fredag i ryggen.
Men kan like gjerne trekke frem nokså tidlig Cure, Siouxie & The Banshees, Public Image Limited, Psychedelic Furs og nyere ting som Blur eller for den del The Coral, Franz Ferdinand. Man kan endog tidvis sammenlikne med stemninger vi kjenner fra tidlig U2 og Seigmens «Total».
Uten å trekke parallellen for langt, kan man si at Bloc Party i likhet med ovennevnte Interpol har prestert det praktstykke å få i utgangpunktet nokså kalde, brutale og harde ingredienser til å lyde varmt, innkapslende og direkte innbydende. Fint er det.