Råtøff strømstans
To rappende ringrever overrasker.
Method Man & Redman
Blackout! 2
Def Jam/Universal
Hva var sjansene for at Meth og Reds 10 år gamle oppfølger skulle bli fet?
Pausen er absurd lang, fylt med soloskiver som rettferdig nok stort sett har blitt ignorert og TV-serier som ble kansellert, mens metodemannens gruppe Wu-Tang Clan nesten er offisielt oppløst.
Lave forventninger kan være en bitch - men kan også funke.
Allerede to spor inn i settet puster fans av 90-tallets to store, joviale, rølpete, utrendy godgutter lettet ut, mens nye ører bør få hodet til å nikke aksepterende. «Im Dope Nigga» er ikke bare en dope tittel, men en knallhard banger signert undervurderte Havoc fra Mobb Deep (slipp ut Prodigy på prøve).
Redman er som alltid latterlig morsom og pinlig ærlig (og oppdatert med hensyn til dagens musikkmarked: «I make my commission off weed and shows»), og Meth har ikke vært i bedre form siden, eh, «Blackout 1». Borte er (mesteparten av) sutringen og bitterheten, utrolig nok til fordel for selvironi.
Vi siterer Method Man fra feel-good-sporet «A-Yo»: «Im on this grind like Method Man in his prime.»
Det er også deilig at Amerikas selverklærte, nye Tango & Cash klarer beholde sin originale sound samtidig som de ikke lyder utdatert. Her er ingen Akon, T-Pain, bloggete hipster-hoppere og (nesten ikke noe) auto-tune, kun gamle venner som Keith Murray, Erick Sermon, Rockwilder, Pete Rock og Bun B.
Sistnevnte gjester gåsehudgodbiten «City Lights», laget av albumets desidert yngste bidragsyter, Nasty Kutt alias den New York-baserte 22-åringen William Larsen fra Oslo.
Å få med en «placement» på et rapalbum fra en majorlabel er sjelden kost for nordmenn utenom Stargate, og det er ekstra morsomt at det har blitt et av albumets beste spor. Og ekstra-ekstra gøy når resten også sitter som de skal. Et nesten perfekt comeback, på en helt korrekt måte.
(Method Man & Redman er notoriske liveartister: Sentrum Scene i Oslo 6. juni)