Raser oppover

The Roots
Rising Down
Def Jam/Universal

Etter flere kritikerroste album og verdensturneer som nesten går i ring, har The Roots’ fansbase vært mer trofast enn ekspanderende, noe hip-hop-bandet (ja, de er et band) ikke depper over. I alle fall ikke så mye offisielt. Det har heller ikke deres nye hjem, Def Jam, hvor Jay-Z plasserte sine venner før han dro fra selskapet og lot deres 2006-skive ”Game Theory” bli en snodig, smådyster utgivelse. Oppfølgeren er både bedre og lettere å høre på.

Hard kost
Det åpner med nærmest klassisk, upolert hiphop via tittelsporet, hvor gjesten Mos Def er førstemann ut, sammen med den til tider reflekterte Styles P. Det ser bra ut på papiret, og lyder barskere. Forrykende er også neste spor,”Get Busy”, hvor Røttene nok en gang slipper til Philadelphias mest undervurderte rimsmed, Peedi Crakk, samt scratching fra byens levende DJ-legende Jazzy Jeff. (Bonuspoeng!) Musikken er mer kompromissløst og hardere enn det mange av deres ”hardere” Def Jam-kolleger har disket opp med de siste årene. Etter ”75 Bars”, som er et nonstop, tre og et halvt minutts rapmaraton med en hissig Tariq "Black Thought" Trotter (samt en freestyle fra da han var kun 15 år), kommer det heldigvis noen pusterom.

Pusterom
Def Jam-piken Chrisette Michelle synger forholdsvis lekkert på ”Rising Up”, som indikerer at albumtittelen er hentet fra William T. Vollmanns bok ”Rising Up And Rising Down”, med drøfting av politisk vold; ”I’m A Criminal”, hvor tempoet også roes ned, er dedikert til Sean Bell, den ubevæpnede mannen som ble skutt 50 ganger av fem politimenn i New York i 2006. "I Will Not Apologize" går ut til den nigerianske afrobeatbossen Fela Kuti, og en musikkindustri gutta ikke alltid liker. Jamfør omslaget og den diffuse, dramatiske albumintroen. The Roots sniker denne gangen inn litt politikk i de fleste sporene.

For mange venner
Det er kun én ordentlig låt som ikke har med gjester, og 18 bidrag fra utenforstående grenser til overdose. Ironisk nok er tanken trolig god, ettersom Black Thought – til tross for sin stadige demonstrasjon av magnifikke ferdigheter, ettertenksomme tekster og autoritære stemme – har en rapstil som i lengden kan bli en smule sparsommelig. Men selv om ikke alt klaffer, og noe ikke virker fullstendig helhjertet, er ”Rising Down” likevel på grensen til deres beste siden ”Things Fall Apart”.

(Få med deg The Roots i Oslo i august. Deres unike konserter er sjeldent like, og det er få i verden som kan slå trommer som Ahmir "? uestlove" Thompson.)

LES FLERE MUSIKKANMELDELSER