Progressiv nytelse

Opeth
Watershed
Roadrunner/Bonnier

Opeth er en av Sveriges mest suksessrike metalleksporter. Selv etter snart 20 år i manesjen, er det ingenting som tyder på at frontmann Mikael Åkerfeldt og kompani har planer om å gi seg. Og ingen skal beskylde bandet for å være lite oppfinnsomme.

Opeth har vært igjennom store endringer i løpet av sin levetid. Fra å starte som et rent dødsmetallband, har de blitt stadig mer progressive og melodivennlige, til stor ergrelse for mange gamle fans. Men faktum er at bandet nå har funnet en oppsiktsvekkende vellykket oppskrift. Dette fikk vi en solid pekepinn på ved forrige korsvei, «Ghost Reveries» fra 2005.

Syrejazz
Denne gangen åpner ballet overraskende nok med en ballade, som til alt overmål er en pen duett med Nathalie Lorichs. Man skulle nesten tro at låtskriver Åkerfeldt har knasket nervepiller og slått seg til ro i gyngestolen siden sist. Men heldigvis er åpningen på ingen måte representativ for resten av materialet.

Opeth følger opp med tunge, tunge toner ispedd depressiv pianoklimpring og brølevokal av beste sort. Deretter pøses det på med tre lange, herlige låter i samme stil som på «Ghost Reveries». Også denne gangen tør bandet å eksperimentere med nye elementer, eksempelvis det ekstremt drivende syrejazzpartiet i «The Lotus Eater».

Månedens album
Rolige «Burden» er en av bandet beste komposisjoner noensinne, og bringer tankene mot Pink Floyds vakreste øyeblikk. En umiddelbar klassiker, som følges opp av den røffe singelen «Porcelain Heart».

«Watershed» er såpass mektig og krevende at anmeldelsen strengt tatt burde kommet om en måneds tid, når man har klart å fordøye det hele. Med andre ord er dette et album som vokser for hver gjennomlytting, og som man kan kose seg med i lang tid fremover. Uten tvil månedens sterkeste utgivelse, og en selvskreven kandidat til en topplassering når årets beste album skal summeres opp.