Progens rolige år

The Mars Volta
Octahedron
Warner

På det femte studioalbumet til Mars Volta går det flere hakk roligere for seg enn på eksplosjonen The Bedlam in Goliath. De har selv kalt Octahedron deres akustiske album – ikke bokstavelig, men energimessig er dette mye roligere. Det er ikke nødvenidgvis negativt, til tross for at volta'ene er kjente og elsket for sitt desperate jag fremover.

Cedric Bixler-Zavala og gjengen skapte seg en helt egen nisje da de med sin særegne progrock ramlet inn på markedet. Hissig, hylete og kjapt. Den biten mangler i lang større grad på Octahedron, sett i forhold til nevnte forrige album. Her er det det rolig, vakre og skjøre som er fremhevet. Det bølger fra den ene rolige låta til neste aggressive spor, før det så bygges ned på ny mot det rolige.

Singellåta «Cotopaxi» og «Desperate Graves» er korte og konsise – mens for de roligere lyttingene kan både «Since We've Been Wrong» og «With Twilight as My Guide» anbefales. «Teflon» følger på med det marsvoltaske lydbildet – sår vokal med Cedrics noe ubestemmelige tekster, over uttrykksfulle melodilinjer og proggete bass- og trommerytmer. Men det blir mye stillhet og lyd imellom – 50 minutter på åtte låter er ganske lenge.

Delvis mer tradisjonell rock, med referanser til 70-tallet, som eventuelt vil være mer tilgjengelig for et bredere publikum – men trolig trofaste nok mot sin bakgrunn til at fansen vil like seg. Octahedron har ikke de voldsomme utblåsingene som Mars Volta er kjent for, noe som nok vil skuffe noen - men Mars Volta befester sin plass som noe av det mest spesielle innenfor sin sjanger, med blandingen prog, jazzete og latinoinstrumentering.

Med tanke på Mastodons fantastiske album tidligere i år, så ser det ut til at progen har et stillere, men fint år i 2009.