Proff plankekjøring
Ikke årets viktigste album, men dum og deilig sommerskive.
Ace Hood
Ruthless
Universal
Hvis ikke artistnavnet Ace Hood og albumtittelen «Ruthless» er en god nok pekepinn på musikken, kan platens åpningsspor være et bra hint; «Get Money», «Loco Wit the Cake» (spinnvill med spenna) og «Born an Original Gangsta».
21-åringen fra Miami kombinerer temaene finansiell fortjeneste via gatefarmasøyt-virksomhet og nabolagsrespekt med en dose jenteprat og påminnelser om sin suksess. Sistnevnte er nok litt prematurt, i alle fall hvis en stor fanbase er målet. Da han i fjor debuterte med «Gutta», gjennomskuet mange at den en gang så trendsettende Def Jam Records nå forsøkte å finne sin versjon av Florida-skurken Plies, eventuelt en ny Young Jeezy.
Unge Ace Hood vil kanskje nærme seg disse kokainselgende asfaltheltene om noen år, men i dag er kompis – for å sammenligne med brusverdenen - som Jolly Cola mot Pepsi og Coke. Karismaen, ferdigheter (vittigheter) og stil er midt på treet. Heldigvis har han en tøff, røff stemme, profesjonelle, tidsriktige produsenter og gjester til å lene seg på.
Etter litt tålmodig lytting vokser den nevnte penge/kakefesten, albumets andre singel, til en liten sviske, til tross for sitt idiotisk enkle refreng. Settets første smakebit, supersvette The Runners-produserte «Overtime» med avskyelige/geniale Akon er formel-hiphop på sitt verste/beste, som funker fint, iallefall ut sommerferien. (Før den er glemt.)
The-Dream, den purunge «Birthday Sex»-sexbomben Jeremih, Rick Ross (på to låter) drar alle opp kvaliteten og gir en antydning om variasjon, mens ustoppelige Ludacris parkerer stakkars Ace via gitarlicks fra undervurderte DJ Nasty.
«Ruthless» er et byks opp fra «Gutta», og hvis den snevre DJ Khaled-protesjeen finner en litt mer personlig retning og et par originale konsepter på tredje runde, kan han ende opp med et monster av en skive.