Primal Scream prøvde ikke hardt nok
Og det samme kan sies om deres publikum.
Primal Scream
Rockefeller
Primal Sream er et band som er vanskelig å beskrive, og som heller aldri fikk den statusen i Norge som de gjorde i Storbritannia og andre deler av Europa på 90-tallet og over i 2000-tallet. Med låter og album som varierer sporadisk mellom catchie indiepop, garage rock, azid jazz og houseelementer har de fått sjangerbeskrivelser som alternative dance og dance-rock.
Bandet, ledet av noe eksentriske Bobby Gillespie i glitrende sølvskjorte, ankommer scenen mens det fremdeles er god plass foran gjerdene og det har ikke vært direkte kniving om plass på gulvet, enn så lenge.
Og det ser ut til at bandet tar det innover seg uten være villig til å gjøre så altfor mye med det ved å selv innta en heller bakoverlent, og til tider tafatt, holdning til hele settingen.
Vi får raskt servert et par låter fra deres ferskeste album «More Light», som kom tidligere i år. Og det virker som det hjelper på å få litt fart på sakene når de dansbare rytmene bygger opp stemningen mer og mer.
Men det hele faller nærmest i fisk når det hele, forventet nok, går over i det mer utsvevende, psykedeliske og noe melankolske lydbildet Primal Scream har lekt seg med gjennom mange av sine utgivelser.
Og det er her det virker som Bobby virkelig mister motet, og blir veldig fraværende både under og mellom låtene. Tross at det nå endelig har begynt å bli ganske tett med folk på Rockefeller-gulvet.
5698
Dette sporet får dessverre styre det musikalske og stemningen litt for lenge. Men frontmannen finner trøst i den fremste raden hvor de mest ihuga fansen er med på notene fra start til slutt.
Men både publikum og bandet ser ut til å miste oversikt over tid og sted når det igjen er tid for Primal Scream sine karakteristiske feelgood-hits. Men selv om det blir noe som best kan beskrives som hallelujastemning under «Its Allright, Its Ok», sliter vokalisten med å få med seg publikum på allsang og taktklapping.
Når man i en halvannen time var blitt overbevist om at mandags-Oslo ikke hadde det i seg går det plutselig fyr og flammer over publikum under en energisk housevariant av «Swastika Eyes».
Bedre sent enn aldri, for nå var festen endelig i gang.
Det er ikke lengre så mange som bryr som om den til tider grøtete lyden og den uklare, litt mumlete, stemmen og uttalen på vokalen som har vært et gjennomgående, men ikke for fremtredende element hele veien.
Til slutt blir vi servert en avsluttende hyllest til gjennombruddsalbumet «Screamadelica» (1991) i form av de selvfølgelige «Loaded», «Come Together» og «Movin On Up».
En konsert med Primal Scream er som en reise gjennom utgivelsene til bandet, en berg-og-dal-bane med ekstremt høye topper, bratte stup og dype, langsomme bunnpunkter.
Hadde bandet vært mer på, - tross det først litt flaue oppmøtet, og gitt jernet fra start kunne dette virkelig blitt en kveld å huske.
Men det ender opp med at både de på og av scenen venter på noe fra hverandre som ingen helt klarer helt å finne fram til, før det musikalske akkurat redder kvelden over i den mer positive sfæren, og alle er enige om at det er de gode, raske og catchie rock-hitsene som kler bandet best.