Poprock for bråkmakere

The Magnetic Fields
Distortion
Warner Music

Når Stephin Merritt slipper en ny plate er det ikke helt uten om og men. Mannen som i praksis kontrollerer den kreative vektstangen i The Magnetic Fields har alltid en knagg å henge utgivelsen på, et konsept.

Det som regnes som bandets hittil beste plate, «69 Love Songs», var 69 kjærlighetssanger fordelt på tre plater. Alle låtene på den forrige utgivelsen «i», startet med bokstaven «i» (og ordet «jeg»). Som navnet på denne utgivelsen antyder, er det denne gangen støy som er i fokus.

En skikkelig rockeplate med andre ord. Men akkurat som en får en snikende følelse av at «69 Love Songs» ikke egentlig er kjærlighetssanger er ikke «Distortion» en virkelig rockeplate. Den er Magnetic Fields falske rockeskive.

Godt hjulpet av Shirley Simms fra «69 Love Songs» er alle låtene på denne utgivelsen poplåter så det holder, de serveres bare gjennom et støyfilter. Det er ingen fuzzgitarer å høre, ingen vridde toner, ikke noe feedbackhyl fra forsterkerne. Det er vare juksestøy for å skape en stemning.

Men funker det? Ja visst! Låtene sitter som et skudd, og Merritt får også her vist frem sitt talent som tekstforfatter. Flere av låtene har fengende, gode melodier og det er dessuten en fornøyelse å lytte til noe nytt, delvis originalt og ikke minst noe som det ligger en mening bak.

Likte du Jesus And Mary Chains «Psychocandy», er «Distortion» et sikkert kjøp.