Poesi for store menn

Richard Hawley
Truelove’s Gutter
Universal

Richard Hawley har en usedvanlig vakker tone i alt han har gjort, en lyd som kan får store menn til å grine og små jenter til å sukke henført. Og til tross for at han i løpet av en relativt kort solokarriere, etter tiden i Pulp (som det i grunnen ikke er noen vits å nevne lenger,) har han klart å levere flere fantastiske album.

Og med album nummer seks, «Truelove's Gutter», har han gått enda litt dypere og mørkere og mer intimt - og leverer et nytt høydepunkt.

Et album som man er ment å sitte ned og lytte til, fra første tone på «As The Dawn Breaks» til avslutningen med den åttende låta «Don't You Cry», som er en ren genistrek av en låt.

Med en instrumentbruk som til fulle viser det fantastiske landskapet som må befinne seg inne i Hawleys hode, er det lite annet å si enn at det er en nydelig plate. Sjekk ut «Soldier On » som et eksempel, med sin nydelige tekst, stille start og fantastiske oppbygging og avslutning.

Hawley har tidligere vist han også har evnen til å vise større musikalske eksplosjoner der det trengs - men på «Truelove Gutter» er det aldri nødvendig å sette opp tempo eller raska på for å nå til mål, det går akkurat så fort som det skal, og selv om de åtte låtene til sammen utgjør en fullverdig albumlengde, skulle man nesten ønske han hadde dradd flere låter ut av hodet.

Hawley har levert et album som er mer enn verdig å lydsette kommende mørke kvelder med.