Plastic fantastic!

Gorillaz
Plastic Beach
EMI

Hvem kan åpne ei skive med et symfoniorkester, for deretter å pøse på med synther og lassevis med kjente artister, og servere det hele som et konseptalbum – og slippe unna med det, og det til strålende karakter? Gorillaz kan, og i særdeleshet Damon Albarn.

Gorillaz er fremdeles like uangripelige i sin animerte verden, men der de med debuten for noen år siden hanglet litt i gjennomføringen, er de denne gangen prikkfri stødige i serveringen.

Til tross for at synthene gjennomsyrer skiva, eksperimenterer også denne gang Albarn med forskjellige stiler. Alt fra afrikanske trommer til disney- og østeninspirerte strykere, med Damons umiskjennelige vissssslende vokal tytende ut her og der.

Platas åpningsnummer er som sagt i symfoni og med strykere i store kaskader, elementer som går igjen hele veien. Ellers preges første halvdel av rap og hiphop, levert med hjelp av blant annet Snoop og Mos Def. I andre halvdel tyr Albarn til sine poperfaringer, og hjelpes blant andre av Lou Reed, Mich Smith og Paul Simonon – for å nevne noen. Det er tydeligvis ingen som sier nei når Albarn ber dem med på besøk i Gorillaz' verden.

Plastic Beach er øya dekket av søppel, hvor Gorillaz-lederen Murdoc har strandet. Det gjennomgående temaet er miljø og forsøpling, men hver av låtene klarer seg også fint på egne bein.

Albumet er uansett verd gjennomlytting fra start til slutt. Mange ganger. Pakket inn i en fantastisk produksjon, er det bare å anskaffe seg tredjeskiva.