Plankekjøring på tomgang

Macy Gray vekker lite oppsikt på sitt fjerde studioalbum.

Publisert

Macy Gray

Big

Geffen

Macy Gray har med sin særdeles karakteristiske stemme sunget seg inn på topplistene ved flere anledninger. Vi husker vel alle gjennombruddshiten «I Try» fra debutplaten «On How Life Is», som nådde femteplass både på den amerikanske billboard-listen og på VG-listen.

På «Big», hennes fjerde studioalbum, fremstår hun som en veletablert, men noe kjedelig artist. De fleste låtene humper av gårde i grenselandet mellom R&B og soul uten å vekke særlig oppsikt. Melodiene er helt greie, men ikke stort mer. Produksjonen er som seg hør og bør klar og fin, men klarer ikke å skjule melodiøse mangler.

Gray er best når hun våger å bevege seg ut over de typiske rammene, som på den dristige «Ghetto Love» og spenstige «Get Out». Her viser hun at hun i høyeste grad har krutt nok til å stikke hodet frem fra den endeløse amerikanske R&B-jungelen. Bare så synd at dette skjer så altfor sjelden på «Big».