Plagsomt bra
My Chemical Romance er noen skikkelig fengende tyver.
My Chemical Romance
Hovefestivalen
Hovedscenen
«Amerikansk plagerock» kalte Sivert Høyem det da han var ferdig på Amfiscenen og ba festivalfolket om å bevege seg bort på Hovedscenen for å få med seg Hovefestivalens aller siste headliner, My Chamical Romance.
Folket virket ikke veldig plaget da Gerard Way & co. dro i gang sitt teatralske orkester foran en nærmest fullsteppet plen.
I så fall måtte det være tenåringshormonene som skrek inni kroppene, for det var nærmest bemerkelsesverdig mange representanter for den yngre garde der ute. Diskantgjengivelsen var således helt fabelaktig massiv.
Og man skjønner raskt hvorfor ungpikehylene sitter så løst i møte med MCR. Nevnte Way er en skikkelig skjønning av et babytryne, samtidig passe farlig for foreldregenerasjonen gjennom heftig bruk av eyeliner og svartmusset ytre.
Men først og fremst er det på låtsida bandet har hanket inn sine dedikerte fans. Og det er ikke måte på hvor skamløse de har vært på sin vei mot stjernehimmelen.
Her hører du alt fra vals til marsj til ompa og metalnapping fra Abba, Status Quo og ikke minst Queen.
Og jeg er ikke i det minste tvil om at sistnevnte ville vært stolte haner over en komposisjon som «Welcome to the Black Parade». Det er en av de seneste årenes virkelige gysere av en slager. Og My Chamical Romance skal ha for at de evner å være hakket mer musikalsk sofistikerte enn sine mange amerikanske emokolleger.
Dessuten er det et velspillende band live. Way er en utadvendt og engasjerende vokalist, og selv om lyden ikke var all verden i starten av konserten, klarte han å mane til fantaststemning både i fremre og bakre rekker på Hove.
Men man sitter med en følelse av at My Chamical Romance gjør det så altfor lett for sitt publikum etter å ha bivånet spetakkelet. For om man graver litt dypere i materien er det nærmest kjemisk fritt for egenart. Men bevare meg vel, man lar seg jo rive med.