Pinlige Cowboys
På et eller annet vis klarer CC Cowboys igjen å rendyrke alt som kan gå galt når man skal lage rock på norsk.
CC Cowboys
Evig Liv
EMI
Det hjalp visst heller ikke denne gang å integrere det dyktige og hundgamle tospannet Jørn Christensen og Per Vestaby, slik de også gjorde på comebackplata «Lyst» fra 2003.
Når det er Magnus Grønneberg og hans «poesi» som på karakteristisk vis skal hveses ut med fynd og klem, skal det kraftig lut til for å redde stumpene. Det lot seg ikke gjøre denne gangen heller.
Flere anmeldelser:
Iron Maiden: Et monsterverk
Bob Dylan: Kongen på haugen
Musikalsk spenner det denne gang fra Waterboys-aspirasjoner («Spillemann») via utilslørt Kaizers-inspirasjon («Sentimental») til mer standard rufsete CC-melankoli blandet opp med klassisk riffrytteri.
Når man lytter til «Evig liv», slår det en stadig at uttrykket «føling i fjæra» ikke bare skulle beskrive visse elementer i norsk film, men faktisk også var skreddersydd for å sette ord på hva som skjer når den gode Grønneberg setter seg ned med penn og gitar.
Som før får vi servert et musikalsk uttrykk som i sin helhet er tuftet på en nesegrus beundring av Imperiet, DumDum Boys samt et og annet Stones-riff, iblandet frivol omgang med de giftigste blant nødrim og en magnetisk dragning mot floskler og trivialiteter som gjentas til krampa er et leit faktum.
Som du selv har hørt det i radiohiten «Kom igjen» (som faktisk byr på platas mest tilforlatelige melodi): «Tiden vår går så fort / men livet er ikke kort». På det mindre dypsindige plan går det mer i refrenger som «For du er helt ok / og jeg er helt ok» - gjentatt ad infinitum.
Det er nesten så man begynner å savne Postgirobygget...