Pink Floyd tas med bak samvirkelaget

Flaming Lips
Dark Side of the Moon

Å spille inn et album en annen gruppe har laget i sin helhet krever baller av en størrelse som kan sammenlignes med den kinesiske mur. Enda større baller kreves det om man tar for seg en plate som The Dark Side Of The Moon.

Det kunne egentlig bare være Wayne Coyne og Flaming Lips som kunne ha gjort det. Med seg på laget har de Stardeath And White Dwarfs, Henry Rollins og Peaches. Og, ja, det er rart. For å prøve å yte albumet går vi igjennom det sang for sang:

1. Speak To Me/Breathe

En hardere, men relativ lik versjon som originalen som mer kan ses på en modernisering enn en tolkning. Fungerer godt.

2. On the Run

Denne fungerer ikke, og det hele blir et hvileskjær av dimensjoner. Der originalen er et rifftungt Floyd-høydepunkt er dette bare litt kjedelig.

3. Time/Breathe

Tja, hvor er klokkene? Nå til dags har vi jo bare digitale klokker, så det er kanskje like greit med hosting. I starten høres det nesten ut som det er The Wall gutta kjører i gang, men dette er som sang 1 en modernisering som fungerer. Den håpløsheten som originalen skulle formidle er nesten bedre formidlet her, dog noe mer psykedelisk (Syd Barrett hadde valgt denne versjonen)

4. The Great Gig in the Sky

Hva skal man si om denne? Peaches gjør vokalen. Det er her skriking, og ikke veldig mye vakker sang. Egentlig kanskje forferdelig, og en helbom av dimensjoner.

5. Money

Ikke noe kassaapparat i starten her nei, her er det dataoverføringslyder. Ergo: Moderne. Riffet du kjenner så godt er strippet ned, mens sangen i seg selv er tillagt en god del dimensjoner. Vokalen, derimot, som synes gjennom en digitaleffekt fungerer ikke. Med normal vokal ville dette fungert godt som en moderne versjon.

6. Us and Them

Av en eller annen grunn er dette mitt favorittspor på Dark Side of the Moon, og spenningen var stor da jeg skulle høre hva Flaming Lips kunne klare å gjøre med den. Heldigvis ble jeg positivt overrasket. Flaming Lips har klart å beholde sjelen og legge til sine egne følelser på en god måte.

7. Any Colour You Like

Ikke overraskende er det her lydbildet brukes mest, men Flaming Lips mangler litt av det pompøse som Pink Floyd klarte å gjøre til sin hjemmebane (utelukkende positivt ment) så det blir mer som et hvilespor. Dog et ok ett.

8. Brain Damage

Kanskje er det for mye Syd Barrett i denne, men kanskje ikke samtidig. En versjon det er vanskelig å like, men like vanskelig å mislike. Nedstrippet og enkel, og med god vokal. Spesielt i mellompartiet er dette strålende.

9. Eclipse

Akkurat som at dette albumet ikke overraskende blir formørket av originalen er også denne låten det. Det blir litt for mye lyd for at det skal fungerer optimalt.

Totaliteten er interessant, og tidvis meget bra. Problemet er at det som et album ikke helt fungerer, og det var nettopp det originalen klarte så godt. Morsom for dem som liker Pink Floyd og Flaming Lips, men for meg ble dette mest av alt et hint om å ta fram originalen igjen.