Pink Floyd - album for album

(Side2:) Det er over 40 år siden Pink Floyd ga ut sitt første album, «Piper at the Gates of Dawn.» Platen har nå kommet i en nyutgitt utgave med blant annet uutgitte versjoner og platen mikset i solo og stereo. Vi har brukt dette som en unnskyldning for å gå igjennom karrieren til supergruppen.

Historien til Pink Floyd
«Historien starter på midten av 1960-tallet, da Pink Floyd begynte å spille sammen under ledelse av Syd Barrett. Med seg i bandet hadde han bassist Roger Waters, keyboardist Rick Wright og Nick Mason på trommer..»

Soloplatene til Pink Floyd
En gjennomgang av soloplatene til Roger Waters, David Gilmour, Syd Barrett, Nick Mason og Rick Wright.

Her er Pink Floyds album:

The Piper at the Gates of Dawn (1967)
Albumtittelen er hentet fra Syd Barrets favoritt-barnebok, Wind in the Willows. At Syd, og muligens andre medlemmer av gruppen, eksperimenterte med LSD under innspillingen av denne platen vil ikke komme som noe sjokk når man hører den. Platen regnes som et av de beste psykedeliske albumene som noensinne har blitt gitt ut, og det med rette. Fra den barnslige, og gale, Bike til sinnsykdommer som Insterstellar Overdrive og Astronomy Domine. Sistnevnte er kanskje en av tidenes beste åpningslåter på et debutalbum.

A Saucerful of Secrets (1968)
Det er ikke alltid lett å følge opp en debut. Spesielt ikke når frontfiguren er i ferd med å seile over til et annet menneskelig plan (en snill måte å si at hjernen hans ikke helt fulgte med på hverdagen lenger). David Gilmour kom inn i bandet, og det ble lengre sanger som ga et lite hint om hvor Pink Floyd senere skulle ende opp. Platen inneholder likevel en sang av Barrett: Jugband Blues (It's awfully considerate of you to think of me here/And I'm almost obliged to you for making it clear that I'm not here), og et par andre låter som har holdt tidens tann meget godt: Let there Be More Light og Set the Controls for the Heart of the Sun.

More (1969)
Tredjealbumet er vanskelig, men Pink Floyd kom seg unna ved å lage et soundtrackalbum. Filmen som musikken er fra, med samme navn, er en svært lite sett fransk psykedelisk hippiegjørme. Dessverre funker ikke musikken på albumet. Det høres ut som musikk som er hentet ut fra en film, og ikke et helt album. Likevel - det er her du finner sangen Green is the Colour og The Nile Song. Ikke dårlig bare det. Det eneste som muligens kan sies positivt om albumet er at det er litt bedre enn neste gang de laget filmmusikk.

Ummagumma (1969)
Hei, hva spiste du til frokost? Noen piller, ja. OK. Grønne eller røde? Fint. Hmmm..... Se på den skyen... ja.. Fin.. Beklager, men å anmelde denne platen, i hvert fall den ene halvdelen av den (dette var en dobbelt-LP da den kom) blir litt som å forklare hva man ser i sine villeste drømmer eller når man har gått ut i skogen og spist feil sopp (eller riktig, i dette tilfellet). Her får du sinnsykdommer som Several Species of Small Furry Animals Gathered Together in a Cave and og Sysyphus pt.1 til 4... De fire første sangene (eller den første platen) var liveversjoner av tidligere utgitt materiale (Astronoy Domine, Careful with that Axe, Eguene, Set the Controls for the Heart of the Sun og A Saucerful of Secrets). Disse fire sangene er bedre enn sine originaler, og eksperimenteringen på den andre platen er sjarmerende og syk, syk, syk.

Atom Heart Mother (1970)
Når platens første nummer er en nærmere 24 minutter lang ufokusert samling av musikk. Før du har hørt igjennom sangen (som er kalt Atom Heart Mother) en del ganger vil du sannsynligvis ikke like den, men den er som å drikke portvin med sær ost til. Det er ikke godt før du virkelig har prøvd det mange ganger. Den andre siden av platen er tre sanger av henholdsvis Water, Wright og Gilmour før Alan's Psychedelic Breakfast kommer og prøver å ødelegge innsiden av hjernen din (i hvert fall mot slutten). Etter en del gjennomlyttinger vil du likevel ende opp med å høre på Atom Heart Mother's tittelspor, og muligens Roger Waters sin meget personlige ballade: If.

Meddle (1971)
Dette er sannsynligvis den beste platen Pink Floyd ga ut før The Dark Side of the Moon, og etter Piper at the Gates of Dawn. Her får du klassikere som One of These Days og Echoes. Platen har bare ett problem, sangen Roger Waters skrev alene: San Tropez. Uten den hadde det vært en konsistent affære som du kunne satt på i både ny og ne. For Liverpool-fans er det verdt å få med seg Fearless. En velkjent annen korsang avslutter sangen. Til tider kan Pink Floyd høres ut som et gjennomført rockeband på platen, men den psykedeliske undertonen er der. Platen er for mange nestenfans av Pink Floyd en uoppdaget klassiker.

Obscured by Clouds (1972)
Denne platens tittel er egentlig selvbeskrivende. Dette er nok en gang filmmusikk. Musikalsk ligner det noe på Atom Heart Mother og Meddle, men dette er først og fremst musikk som passer til en film og ikke til avspillingen gjennom et stereoanlegg. Det er vanskelig å peke på spesielle høydepunkter for det meste er biter av et puslespill du ikke helt vet hva er. Likevel, i etterkant, kan man si at dette albumet gjorde det mulig for Pink Floyd å spille inn det som kom året etter og ble tidenes listealbum i USA. Nok en gang har coverartisten til gruppa hatt en god dag på jobb.... Filmen som musikken er til er La Vallée.

The Dark Side of the Moon (1973)
Tja, hva skal skrives om denne platen som ikke er gjort tidligere. For det første, dette var det kommersielle gjennombruddet til Pink Floyd. Enkelte har brukt det mot platen. Det kan heller brukes som et argument for platekjøperne. Her er det psykedelisk rock blandet med jazz og bluesrock. Gjort på en måte som svært mange, inklusive Pink Floyd selv, har prøvd å kopiere etterpå. Samtidig - dette er nok ikke gruppens beste album, men dette er PINK FLOYD-ALBUMET foran noen. Og mer perfekt enn på The Great Gig in the Sky får du det ikke.

Wish You Were Here (1975)
Pink Floyd-fans kan diskutere mye, men at Welcome the the Machine er et angrep på alle sanser etter Shine on You Crazy Diamond kan ikke diskuteres. Noen vil også diskutere følgende påstand: Dette er gruppens beste album. Wish You Were Here er gruppens beste enkeltsang, og Shine on You Crazy Diamond ett av de vakreste - tja, hva skal man kalle det - en sang som totalt er på over 25 minutter kan ikke kalles en låt. Noe er det, og det noe er vakkert. Dette er også den siste platen hvor Pink Floyd skrev sanger som en gruppe....

Animals (1977)
Roger Waters var ikke spesielt imponert over verden når denne platen kom ut. Hans sanger om griser, sauer og bikkjer kan lett oversettes til å omhandle menneskeheten. Selv om dette nesten kan kalles et soloalbum av Waters (Gilmour har fått kreditt på sangen Dogs), så er det gitaren til David Gilmour som bærer musikken fram. Er man Pink Floyd-fan er dette et godt album, men hvis du er en av de mange som synes at de er gode og langt fra geniale så er dette ikke den mest lystige Pink Floyd-døren å åpne.

The Wall (1979)
Det er få, om ingen, som ikke har hørt Pink Floyds mest kommersielle sang: «Another Brick in the Wall, Pt. 2.» Som et album er muligens dette i etterkant ikke en gjennomført affære, men det er vanskelig å tulle med en plate som undertegnende kan synge utenat. Gilmour var med å skrive platens egentlige beste sang: Comfortably Numb. Ellers var dette Roger Waters sitt angrep på musikkindustrien, samfunnet, Pink Floyd, fansen og seg selv. I tillegg til den svært personlige historien om til Waters og hans far som døde under andre verdenskrig (en a de beste sangene om nettopp dette: When the Tygers Broke Free, var ikke med på albumet).

The Final Cut (1983)
Så var det slutt. I hvert fall for Roger Waters. Dette albumet ble presentert som laget av Roger Waters og fremført av Pink Floyd. Mange ser det også på som det første soloalbumet til Waters, noe som også kan stemme på mange måter. Her er det personlige sanger som fokuserer på tekstene, og ikke musikken. For fans av «gamle» Pink Floyd ble dette noe helt annet, og mange regner det som et svakt album. Poenget er muligens at dette er noe annet, og man skal ta det for det som det er. Singelen fra albumet, Not Now John, er albumets svakeste spor. Bedre er det på The Fletcher Memorial Home, The Post War Dream, Two Suns in the Sunset (hadde Waters sett Star Wars?) og Paranoid Eyes.

A Momentary Lapse of Reason (1987)
Etter flere rettsaker fikk David Gilmour lov til å fortsette å gi ut album under Pink Floyd-navnet. Slik som The Final Cut var et soloalbum fra Roger Waters under navnet Pink Floyd er dette et Gilmour-album under samme bandnavn. Alle sangene er skrevet av Gilmour (med hjelp fra produsent Bob Ezrin på singelen Learning to Fly, blant annet). Musikalsk ligner dette på album fra 70-tallet for Pink Floyd, men det mangler det samlende, temamessige og gjennomførte som Waters brakte til gruppa. Likevel, dette er gitaronani av godt varemerke - men ikke det du kan kalle et Pink Floyd-album.

The Division Bell (1994)
Dette kan kalles den første Pink Floyd-utgivelsen siden The Wall. Her er både Nick Mason og Rick Wright med, og sistnevnte har også vært med på å skrive fem av albumets elleve sanger. Det er pent og hyggelgi på sanger som Keep Talking og High Hopes, og det er ingen tvil om at Gilmour prøver å skrive som Waters (tekstmessig, med hjelp fra folk fra Dream Academy). Slikt sett kan man se på dette som et virkelig Floyd-album, men det er ikke ett av de beste.

Liveplater:

Pulse (1995)
London 1966/1967 (2005)

Samleplater:

Relics (1971)
Dette er sanger fra bandets tidlige år og har flere sanger som man ikke finner på album. En verdifull investering hvis man er fan eller er nysgjerrig på hva de drev med i starten.

A Collection of Great Dance Songs (1981)
Det beste med denne platen er tittelen på den, men disse sangene passer dårlig sammen. Shine on You Crazy Diamond er lagt sammen til en sang, som et eksempel. For fans så er det en ting som kan være av interesse: En nyinnspilling av Money.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Works (1983)
Dette er en merkelig samling, for å si det mildt. Det er en ny sang, eller kvasi-uutgitt: Embryo. Denne sangen kan ikke kalles noe særlig mer enn en demo, og resten av sangene passer bedre på albumene de kom fra.

Echoes (2006)
Samlealbum og Pink Floyd passer ikke utrolig godt sammen, men produsenten av dette albumet skal ha at man har prøvd. Her har man mikset sangene godt sammen og for de som ikke liker Pink Floyd så godt at de vil ha albumene så er dette samlingen man kjøper. Her får du også When the Tigers broke Free.

Denne saken ble første gang publisert 12/09 2007.