Phil Collins-syndromet

Sheryl Crow
Detours
A&M/Universal

Jeg har nok hørt godt over gjennomsnittet på Sheryl Crow siden det knakende sympatiske debutalbumet «Tuesday Night Music Club» kom i 1993.

Hun viste seg som en låtskriver i roots og folkklassen som evnet å blande inn elementer fra pop og rock uten at det føltes påtatt.

Men nå, 15 år senere, mestrer hun ikke kunsten lenger. Ikke veldig overraskende. Crow har egentlig ikke levert noe særlig siden «The Globe Session» fra 1998.

45 år har hun blitt og har tydeligvis falt i akkurat samme fella som flertallet av hennes artistkolleger etter at de har innfunnet seg med førtiårskrisa.

Man blir pompøs og konform. Jeg kaller det Phil Collins-syndromet. Plutselig synes man det er greit å skrive låter for Disney-filmer (Crow bidro på soundtracket til animasjonsfilmen «Cars» i 2006), og innbiller seg at de samme triksene godt kan brukes om og om igjen uten at man trenger å tenke nye tanker.

Kan det ha noe med rikdommen å gjøre? Crow var nylig å finne på 19. plass på Forbes liste over verdens rikeste kvinnelige artister.

Hun har beundringsverdig nok blitt litt av en miljø- og fredsaktivist på sine eldre dager, men et vakkert budskap falmer fort når det pakkes inn i slike klisjeer som her.

«Detours» svinger i alle retninger, fra gigantoman verdensmusikk til små, akustiske viser hvor hun riktignok viser glimt av gammel storhet.

Men stort sett følger Crow den gylne middelveien, den som de fleste på et eller annet tidspunkt ser ut til å havne på når de har passert en viss alder og metthetsfølelsen overskygger skapergleden.

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!