Pet Shop-stopp?
Fire år er gått siden Pet Shop Boys bedrøvelige forrigealbum. Nå er de i det minste hårfint bedre, men duoens glanstid synes å være fullstendig over. Dessverre.
Pet Shop Boys
Fundamental
Parlaphone/EMI
(SIDE2): Femtiåringer som lager synthdreven popdisco i grenselandet mellom kunst og kitsch, joda, det kan funke. Og det gjør det innimellom også på årets «Fundamental», ordinært album nummer åtte fra London-makkerne Chris Lowe og Neil Tennant.
Men dette albumet levner ingen tvil om at duoen var på sitt beste på åttitallet og begynnelsen av nittitallet.
Selv om de alltid har spilt på cheesy og glatte arrangementer, har de på sitt beste hatt en helt superb meloditeft og et særdeles godt håndlag med tekstene sine.
På den måten har de faktisk klart den bragden å bli gullungene til en anselig mengde musikkritikere, samtidig som de har hatt både kidsa, homsepublikummet og mang en popelsker i sin hule hånd.
På «Fundamental» er det overraskende nok de rolige låtene som sitter best. Tidligere har det gjerne vært omvendt for Pet Shop Boys.
Kanskje er det alderdommens ettertenksomhet som gjør utslaget – hva vet jeg? I hvert fall føles eurodiscoen og uptempo-låtene stadig mer forserte, krampeaktige og irrelevante fra våre to venner.
Høydepunkter her inkluderer i hvert fall tilbakelente og rikt arrangerte poplåter som «Numb», «Indefinite Leave To Remain» og «Luna Park», mens mer energiske saker som «The Sodom And Gomorra Show» og singelen «I´m With Stupid» oppleves lett enerverende.
Det føles en smule trist, det gjør det. Litt som når en gammel venn svikter. Eller som når bestefar begynner å miste grepet.
Men vi gir likevel ikke helt opp håpet om et fremtidig comeback. For vi tror fortsatt at bestefar kan danse...