Pearl Jam på nytt
Hyggelig gjenhør med klassikeren «Ten» fra grønsjens evige toere.
Pearl Jam
Ten – Deluxe Edition
Epic/Legacy/Sony
Som barn av 80-tallet er Pearl Jams «Ten» en av skivene rockinteresserte på min alder ble aller mest eksponert for i starten av våre lytterkarrierer.
Jeg skal dog ærlig innrømme at selv om jeg likte Pearl Jam, foretrakk jeg likevel Kurt Cobain og Nirvana av de to store grønsjbandene. Og det er med dårlig skjult glede jeg fortsatt kan konstatere at mitt valg den gang fortsatt føles riktig.
For selv om den nå remastrede originalversjonen av «Ten» inneholder et vell av gode låter som «Once», «Black» (fremkaller fortsatt gåsehud, enten man vil eller ei) og, selvfølgelig, «Alive», låter den polerte stadionrock-linja produsent Rick Parashar valgte å legge seg på særdeles datert når man sammenligner det med andre Seattle-artister som Mudhoney og Nirvanas utgivelser fra samme periode.
Brendan OBriens remix av plata er derimot noen hakk bedre. Han simplifiserer lydbildet ved å fjerne de aller tydeligste tilfellene av overdreven patos og glatthet, uten at det på noen måte revolusjonerer Pearl Jams absolutte kommersielle høydepunkt.
Mer interessant blir det når man kommer til de seks bonussporene. Greit nok, ikke alle er av høy kvalitet. For eksempel forstår man godt hvorfor en låt som «Brother» ble utelatt fra skiva. Men både «Breath» og fantastiske «State Of Love And Trust» kunne gått rett inn på «Ten» og gjort et sterkt album enda sterkere. Det eneste jeg undrer meg over er hvorfor i huleste de har utelatt to av sine beste b-sider fra «Ten»-perioden i «Footsteps» og «Yellow Ledbetter». Skandale!
I tillegg til all denne herligheten, har gutta også lagt ved en DVD av bandets legendariske, men aldri offisielt utgitte MTV Unplugged-opptreden. Pearl Jams muskuløse og til tider ganske så hårete rock kler det nedstrippede formatet særdeles godt (mindre cheesy gitarsoloer, for eksempel), og en intens Eddie Vedder synger som en vaskeekte rockgud her. Igjen er det på «Black» (dobbel gåsehud-dose) og «State Of Love And Trust» bandet imponerer mest.
Denne nyutgivelsen av «Ten» skal visstnok være den første i en rekke av flere, frem mot Pearl Jams 20-årsjubileum i 2011. Som større fan av grønsjernes Neil Young-inspirerte midtperiode, og da især grovt undervurderte «Vitalogy» og «No Code» må jeg faktisk si jeg gleder meg!
Og siden jeg ikke har hørt nevneverdig Pearl Jam på snart 10 år, betyr vel dette at «Ten – Deluxe Edition» er en av de få reissue-utgivelsene som faktisk har noe for seg.
Ikke verst bare det, karer!