Paradis er tilbake

Vanessa Paradis
Divinidylle
Universal

Vanessa Paradis har hatt en stor hit i Norge. Hennes singel, Joe Le Taxi, lå 6 uker på hitlistene i 1987 og nådde en femteplass den gangen det faktisk var et singelsalg å snakke om.

Hennes musikalske karriere stoppet likevel ikke med debutalbumet «Marilyn et John», senere har «Variations sur le même t'aime,» den Lenny Kravitz-produserte «Vanessa Paradis» og «Bliss» kommet på markedet.

Vanessa har også vært aktiv på filmfronten og vant en César for sin rolle i Noche Blanche i 1989 og ble nominert for samme pris 10 år senere for La Fille sur le Pont.

Syv år siden sist
Det er likevel syv år siden hun ga ut platen «Bliss,» som kun oppnådde suksess i sitt hjemland Frankrike. Hun er tilbake i samme spor som hennes forrige plate på Divinidylle. For de som ikke kjenner til den utgivelsen er muligens den beste beskrivelsen «behagelig jazzpop.»

Det starter riktig så sjarmerende og behagelig med tittelsporet før hun tar fram aner fra Edith Piaf (rent stemmemessig) på sangen Chet Baker. Det blir nesten bluesaktig på duetten Le Piles, og svært så sexy på Dès Que J'Te Vois.

Platens vakreste
Platens vakreste spor er likevel på Les Revenants, en rolig ballade hvor hennes silkemyke stemme får virkelig komme til sin rett. Stort dårligere blir det ikke på Junior Suite.

Det blir litt mer uinteressant mot slutten av platen med en del spor som er rundt middels, før det avsluttes med Jackadi hvor hun nok en gang bruker ett av sine barn som co-vokalist.

Liker du behagelig musikk som synges av en silkemyk stemme vil du ikke bomme mye ved innkjøp av Divinidylle. Vanessa Paradis er mye mer enn moren til Johnny Depps barn og Joe le Taxi.