På tide å glemme Simple Minds

Simple Minds
Graffiti Soul
Universal

Jeg skal ærlig innrømme at jeg en kort «Breakfast Club»-periode var stor Simple Minds-fan. Deres «Don't you forget(about me)» fikk mye spilletid på min slitne platespiller (vinyl, sjekk i fremmedordboka om du lurer på hva det er). Det begynner å bli veldig lenge siden.

De klarte også å samle sammen et par-tre andre greie hits på 80-tallet med «Alive and Kicking,» «Belfast Child» og «Glittering Prize» her hjemme. Deres album «Once Upon a Time» var faktisk på vg-lista i 15 uker.

Uten at jeg helt har fått det med meg så har Simple Minds gitt ut fire album siden 2000. Min siste beskjeftigelse med Glasgow-bandet var liveplaten «Live in the city of light» fra 1987. Derfor vil jeg unnskylde for at jeg ikke helt kan sammenligne dette albumet med deres utgivelser fra de siste ti årene.

Det jeg derimot kan er å sammenligne Simple Minds med U2. Der irene nå har blitt slappe prøver kanskje disse skottene å ta over. Det vil de nok ikke klare.

Ikke det at ikke Simple Minds på låter som «Moscow Underground» og «Kiss and Fly» ikke ligner på U2, for det gjør gruppa virkelig. Det er nesten så du må høre godt etter for å høre at det er Jim Kerr som synger og ikke Bono. Under kan du høre deres «Rockets» fra albumet:

Problemet er at Simple Minds høres ut som den slappe versjonen av U2.

Platens absolutte lavmål er kanskje deres coverversjon av Neil Youngs «Rockin' in the Free World.» Selv om låten kalles et bonusspor så forteller sangen det meste om Simple Minds anno 2009: Det finnes så mange andre som er så absolutt mye flinkere.

Her er forresten originalen: