På skuldrene til giganter

Airbag
Identity
Karisma Records

«Identity» starter gørrkjedelig. Tittelen «Prelude» er like original som et stykke kneipbrød og står helt i stil til bandets musikalske åpning. En klokke som tikker i 70 sekunder før en dyp bassynth overtar med én tone er ikke underholdende uansett hvor stor fan av progressiv rock du er. Heldigvis er introen på preludiet over innen det er gått to minutter og Airbag viser sitt sannere seg.

Jeg skriver «sannere» fordi Airbag er så inspirert av Pink Floyd at det for uinnvidde kan være vanskelig å høre forskjell. Men så er også Oslobandet nærmest en selverklært femmanns tribute til dette rockehistoriens gigantband og da er det på sett og vis greit. For deg som har fulgt Airbag en stund er det også greit å vite at «Identity» er sydd sammen av materiale fra ep-ene «Sounds that I hear» og «Safetree».

Med enorme lydvegger av synth, piano, sugne gitarsoloer og lett tromming samt et vell av mikrolyder skaper Airbag en sonisk atmosfære det er svært behagelig å befinne seg i. Det kan ta litt tid å oppdage alle detaljene i et så mettet lydbilde, men kvalitetene i Airbag kommer krypende frem en etter en - gitarsolo for gitarsolo - uten at du trenger en frontkollisjon for å oppdage dem. Bandet klarer også å overraske til tross for den lave terskelen over inngangsporten til albumet. Hør bare på pianoet på «Steal my soul», i lydlandskapet som ligger «milevis» foran deg hopper det nesten ut av høyttaleren.

Vokalen virker litt spak i alt det pompøse Airbag ellers byr på, men fokuset ligger på det instrumentale. Vakre melodier og en dæsj av jazz gjør dessuten sitt til at Airbag står på egne ben - godt plantet på skuldre til giganter.