På grensen til et mesterverk

Norske Frikos «The Journey To Mandoola» er en reise det er verdt å ta. Ikke like lett alltid, men definitivt givende.

Publisert

Friko
The Journey To Mandoola
C+C Records

Først en liten - skal vi si - «advarsel» til folk som liker sin musikk best når den er lett og uten motstand: Frikos musikk er kanskje en smule krevende. Men den er ikke vrang. Og det er en viktig forskjell.

Utgiver Christer Falck skriver i sitt presseskriv – presumptivt for å strekke ut en hjelpende hånd og kanskje gjøre det lettere for oss anmeldere – at man kan trekke paralleller til blant annet folk som David Sylvian, Morricone, Bill Frisell, Stina Nordenstam, Mark Hollis, Bjørk, tidlig Goldfrapp og Anja Garbarek.

Og Falck – enten han er i ferd med å trekke seg ut av musikkbransjen eller ei, har jo helt rett i dette.

Friko består av trompetistene og produsentene Peder Kjellsby og Sjur Miljeteig. De har jobbet med en lang rekke kjente norske artister, og ga i 2003 ut det utmerkede albumet «Burglar Ballads» under navnet Friko. Denne oppfølgeren er nok enda bedre.

Den gang som nå trakk de inn masse gjesteartister, og denne gang dukker folk som Ane Brun, Minor Majoritys Pål Angelskår, Spans Jarle Bernhoft, Solveig Slettahjell og Susanna Wallumrød fra Susanna & The Magical Orchestra opp som vokalister.

Hovedpersonene selv produserer og spiller diverse instrumenter, og resultatet er en drømmende, innfallsrik, lett cineastist og svært ofte påfallende vakker plate.

Den skal høres noen ganger før den faller helt på plass, og den kan med fordel unngå å spilles som bakgrunnsmusikk.

Da blir det klart at dette er en av årets mest fascinerende utgivelser, enten vi legger norsk eller internasjonal standard til grunn. Og dermed noe som fortjener noe av din tid.