Ornette + Patti = Sant
Moldejazz er stedet for de sjeldne møtene. Plutselig sto punkedronninga Patti Smith uanmeldt på scena under jazzlegenden Ornette Colemans konsert.
(SIDE2:) Ornette Coleman er inne i sitt 78. år. Siden han sjokkerte jazzverdenen på slutten av 50-tallet har han fortsatt med det. Mange kalte det tull og tøys det han holdt på med – etter hvert har det gått opp for de fleste at han var og er en stilskaper som mange har brukt som inspirasjon.

Fargerik
Både Ornette – han er en av de vi er på fornavn med – og musikken hans er svært fargerik. Iført en av sine egne designede dresser der de fleste fargene i regnbuen var representert, tok han oss med på en rundreise i sin musikalske verden. De små, ofte nydelige melodisnuttene blir utbrodert på et intrikat vis stort på hans hvite altsaksofon. På ett eller annet forunderlig vis finner de fire sammen i en unison avslutning på låtene som forteller oss hvor samspilte de er.
Styggvakkert
Musikken til Ornette har i mine ører alltid vært styggvakker og svært utfordrende. Han kompromisser ikke og sammen med sønnen Dernado Coleman på trommer – som aldri har vært min favoritt – og Tony Falanga på akustisk bass og Al McDowell på elbass, som ofte låt som gitar, skapte Ornette et sound og et univers ingen gjør han etter.
Patti Smith
Under en Bach-intro fra Falanga kom selveste Patti Smith ruslende inn på scena til stor forundring for alle. Smith, som skal spille utekonsert i Molde i morra, sto unnseelig på en kant av scena og resiterte en tekst som handlet om drømmer og for mange var det kanskje en udrømt drøm å få oppleve de to gigantene på samme scene. En spesiell og historisk, om ikke stor opplevelse. Senere kom en annen vokalist også uanmeldt inn, men der fikk undertegnede en assosiasjon av at Olga Marie Mikaelsen hadde gjenoppstått. Det er mulig vokalisten med asiatiske aner hadde storhet i seg, men den oppdaga altså ikke jeg.
Lonely Woman
Ornette Coleman har kommet dit i livet sitt at det kan være siste gang vi får oppleve den store originalen. Derfor er det svært hyggelig å kunne melde at det var en Ornette i storslag – på trompet og fiolin har jeg aldri oppdaga hans storhet – som avslutta med sin overnydelige salme Lonely Woman.