Originalen er best

Maribel
Aesthetics
Aesthetics/Musikkoperatørene

At det ikke skorter på norske shoegaze-band om dagen er Oslobaserte Maribel nok et prov på, når de debuterer med ti spor lange «Aesthetics».

Det har versert en aldri så liten undergrunns-buzz rundt bandet i Oslo en tid nå, og undertegnede kan skrive under på at Maribel har blitt et solid og godt liveband siden deres første gig i en mørk kjeller på nå nedlagte/omkonseptifiserte Rock Bottom for noen år siden.

Men greier den stilsikre og rockhistorisk bevisste kvartetten å kjøre løpet helt ut i albumformat?

Tja! Hjelp fra blant annet Emil Nikolaisen fra Serena Maneesh og Bjarne Stensli fra Harry's Gym på produksjonssiden burde i hvert fall borge for en viss kvalitetssikring, så da står i grunn resten og faller på Maribels musikalske evner og idéer.

Til tider, som på den drivende rockeren «Taste The Trash», blir resultatet strålende. Gitarene er mange og støyende, og de flytende melodilinjene og den klangfylte produksjonen sender umiddelbart tankene til gamle storheter som My Bloody Valentine og Ride. Også de litt ferskere danskene i The Raveonettes er et band vi kan sammenligne Maribel med, særlig når gitarist og hovedvokalist Pål Espen Kapelrud synger i tospann med bassist Liv Inger Engevik.

Men selv om også andre høydepunkter dukker opp underveis i drømmende og deilige «Soothe» og den noe barskere «Downstairs», blir dette litt for ofte alt for likt Maribels forbilder fra shoegaze-scenen på tidlig 90-tall. Det er ingenting å utsette på utførelsen, og plata er jevnt over solide saker.

Likevel skulle man ønske at bandet greide å løsrive seg enda litt mer fra sine inspirasjonskilder for å unngå følelsen av å lytte til en tidsmaskin tilbake til 1991, uansett hvor bra det gjøres. Fans av sjangeren kan derimot investere noen kroner i «Aesthetics» i trygg visshet om at arven etter Kevin Shields lever i beste velgående her i lille Norge.