Organisert kaos

Dream Theater
Systematic Chaos
Roadrunner

Etter undertegnedes forståelse tabbet Dream Theater seg virkelig ut med forrige utgivelse, «Octavarium». Energien og kreativiteten som karakteriserte både «Train of Thought» og «Six Degrees of Inner Turbulence» var som sunket i jorden. I stedet vartet veteranene opp med sutrete powerballader og åpenbare tyverier fra band som Muse og Velvet Revolver.

Det er derfor med spenning vi fyrer på proglegendenes nye verk, som har fått den velklingende tittelen «Sysematic Chaos». Albumet åpner overraskende bra. På «In The Presence of Enemies – Part I» demonstrerer John Petrucci og kompani hvorfor Dream Theater har klart å opparbeide seg en så omfangsrik og trofast fanbase. Riffene flakser veggimellom, mens trommer og synth fyller lydbildet på fortreffelig vis.

Påfølgende «Forsaken» er ikke like imponerende. Et slitt refreng og generell kjedsomhet preger låten. Den Pink Floyd-aktive «Repentance», som for øvrig er et nytt ledd i Dream Theaters alkoholikerserie, er til gjengjeld et interessant bidrag, med korte gjesteopptredener fra storheter som Corey Taylor, Joe Satriani, Mikael Åkerfeldt og Steve Vai.

I likhet med «Octavarium» er det enkelte komiske ripoff-øyeblikk her, som når bandet prøver å gå Metallica i næringen på «Constant Motion». Åttitallsthrash har vel aldri vært Dream Theaters sterkeste side. Men soloene er kule nok, det skal de ha.

Vi kommer selvsagt ikke unna orkestrale, ambisiøse gigantlåter når dette bandet slipper ny plate. Albumets avslutningsfase består av to spor som til sammen varer i over en halv time, henholdsvis «The Ministry of Lost Souls» og «In The Presence of Enemies – Part II». Ikke veldig oppsiktsvekkende komposisjoner, kanskje, men det er utvilsomt moro med de absurd raske synth/gitarduellene i regi Petrucci og Jordan Rudess.

Kort oppsummert er «Systematic Chaos» et langt skritt i riktig retning i forhold til begredelige «Octavarium». Æres den som æres bør. Her er det mat til både gamle blodfans og nysgjerrig ungdom.