Organisert galskap
En utmerket blanding av aggresjon og avbalansert pop preger The Vines' tredje studioalbum «Vision Valley».
The Vines
Vision Valley
EMI
Etter to meget oppegående fullengdere i «Highly Evolved» og «Winning Days» har australske The Vines opparbeidet seg noen tusen spaltemeter med medieomtale. Ikke bare for musikken, men også for bandets voldsomme sceneshow og eksentriske frontmann med Aspergers syndrom, Craig Nicholls.
The Vines holdt på å gå i oppløsning etter «Winning Days». Nicholls' ukontrollerte oppførsel slet på de andre bandmedlemmene, noe som kulminerte i en absurd opptreden for radiostasjonen Tripple M i hjembyen Sydney. Nicholls klikket fullstendig og laget et kaos uten like.
Nå er bandet altså tilbake med «Vision Valley», en noe schizofren utgivelse til tross for Nicholls omfattende medisinering. Låtene er oppsiktsvekkende korte og produksjonen herlig skranglete. Det ligger fortsatt en viss Nirvana-eim over låter som «Nothin's Comin'», men vokalen er mye renere enn det vi er vant til fra denne kanten.
Totalt sett er «Vision Valley» en atskillig mer popete plate enn de to forgjengerne. Beatles-inspirerte «Candy Daze» og semiballader som «Take Me Back», «Going Gone» og ikke minst det vakre tittelsporet «Vision Valley» sørger for en rolig og avbalansert stemning. Men dette betyr ikke at aggresjonen er lagt helt på hyllen. Heldigvis fyrer Nicholls og kompani løs med et knippe bråkeperler, hvorav den kommende singelen «Anysound» og «Don't Listen To The Radio» er blant høydepunktene.