Oppfølger med oppsving

Lil Wayne
Tha Carter IV
(Cash Money/Universal)

Lil Wayne vant Grammy for sitt sjette album «Tha Carter III», verdens mest solgte plate i 2008. En gang til: Verdens. Mest. Solgte.

Denne prestasjonen er vrien å følge opp, så den Miami-baserte New Orleans-ringreven laget heller det semieksperimenterende, rockeaktige, dvaske albumet «Rebirth». Etter mye utsettelser, blant annet grunnet fengsel, forsøker han nå å toppe sitt mesterverk, og som ventet går det ikke. Men lillemann er fortsatt rå.

Denne gangen hører vi det først og fremst på voldsomme, hissige spor som «MegaMan» (oppkalt etter låtens Toronto-produsent), «6 Foot 7 Foot» og «John» på sistnevnte må Rick Ross – en av 2010/2011s vasseste rapfyrer – bøye hodet for Weezys nasty spytting. Til tross for grunne tekster med få genistreker: 28-åringen er fortsatt en av de mest underholdende gutta i gamet når det kommer til pissprat. Selv mumling og barnslige linjer fungerer. «What goes around comes around like a hula hoop / karma is a bitch? Well just make sure that bitch is beautiful» sier han på enorme «She Will» med Drake, med gåsehudproduksjon fra T-Minus (også fra Toronto), fulgt av breiale, fjasete «I'm Ray Charles to the bullshit / now jump up on that dick and do a full split». (Les: Jeg ser ikke det jeg ikke liker, og jentene elsker og behandler meg bedre enn bra.) Eller hva med enda grovere: - Eat her 'til she cry, call that *whine* and dine. (Håhå.)

Mindre tøys blir det på albumets mest alternative låt, «How To Love». Skamløst kommersiell pop hvor Weezy gjør et seriøst forsøk på synge. Og skamløst nok sitter det som et Topp 40-nakkeskudd.

Når det kommer til folk som kan synge «på ekte» får «Tha Carter IV» solid hjelp fra John Legend og cheesy, men akk så catchy Bruno Mars, mens «ekte» hip-hop’ere bør blir blide av innsatsen til Bun B, Nas, Shyne (!) og Jadakiss. Sammen med Drake er sistnevnte med på tøffe «It’s Good», hvor Lil Wayne skrullete nok disser Jay-Z hardt (dog uten å nevne navnet hans).

En edru, sulten Weezy med habile produsenter og gjester blir altså til et solid album. Minus åpningen, interlude’en og det håpløse («Look At Me Now»-kopierende) bonussporet «Two Shots» bør vår venn og hans fans være godt fornøyd, til tross for at «Tha Carter III» fortsatt får stå i fred på toppen av listen over Lil Waynes beste skiver.