One of a kind
Den amerikanske bassisten, pianisten, vokalisten og lyrikeren Red Mitchell var noe helt for seg sjøl. Her kommer et herlig tilbakeblikk.
Red Mitchell
What I Am
Caprice Records/Naxos Norway
Red Mitchell (1927-1992) var først og fremst en bassist i superklassen. Før han bosatte seg i Sverige i 1968, hadde han jobba med giganter som Billie Holiday, Woody Herman, Gerry Mulligan og Ornette Coleman. Det er med andre ord ingen overdrivelse å si at Mitchell var involvert i store deler av jazzhistoria sammen med noen av de aller største. I tillegg til å være en glitrende musikant, så var Mitchell også en svært så samfunnsengasjert person og etter å ha turnert i Sverige på begynnelsen av 50-tallet med ikonet Holiday, så «lagra» han Sverige på harddisken og da det han kalte institusjonaliseringa av ondskap og rasisme blei en del av hverdagen i USA mot slutten av 60-tallet, så bestemte han seg for å flytte til det sosialdemokratiske paradiset Sverige. Der blei han boende helt til han flytta tilbake til USA i 1992 hvor han døde noen måneder seinere.
Her får vi møte Mitchell fra slutten av 70-tallet og det både som bassist, pianist, vokalist og som morsom, smart og tankevekkende tekstforfatter. Her får vi hilse på han i livesettinger og i alt fra solotapning der han komper seg sjøl på piano mens han synger og i ymse konstellasjoner med de svenske toppmusikantene Bosse Broberg på trompet, Rune Carlsson på trommer, Sture Nordin på bass, Nisse Sandström på tenorsaksofon og Göran Strandberg på piano. Sololåtene er spilt inn hjemme hos Mitchell mens livetinga er henta fra den legendariske jazzklubben Fasching.
Red Mitchell var en storyteller både med ord og med bass og piano. Han hadde et skarpt blikk på samfunnet og verden rundt seg og han var en mester til å sette ord på det han mente var feil. I tillegg til hans egne komposisjoner og et par av Strandberg, så får vi også vakre tolkninger av «Autumn In New York» og «In a Sentimental Mood». Dette er verbal- og instrumentaljazz med røtter i 50-tallets sterke melodiske åre og sjøl om den er spilt inn i 1978, så er den tidløs og holder på alle vis mål den dag i dag.
Red Mitchell var en gigant i levende live og nå, godt og vel 20 år etter hans bortgang, så er musikken og personligheten hans minst like sterk.