Om et levd liv
I 45 av sine 62 stormfulle år har Marianne Faithfull vært medienes søkelys. Det var dette livet hun fortalte oss om.
MOLDE (SIDE2:) Det er vel få om noen kvinner som har levd og nærmest personifisert rockemyten så voldsomt som Marianne Faithfull. Som 17-åring starta det hele da hun fikk «As Tears Go By» av Mick Jagger og Keith Richards – også i Molde gjorde hun en sterk versjon av denne klassikeren.
Det var ikke vanskelig verken å se eller høre at Faithfull har vært oppe til etter Kveldsnytt mer enn én kveld i sitt liv og hun innrømmet også glatt fra scena at «Ive made some major fuck ups in my life» og hvem skulle trodd at jeg stod på scena under Moldejazz 2009?
Kledt i svart fra topp til – jakka blei værende på til fotografene blei skyssa ut – viste Faithfull seg fra sin mest sjarmerende side og ga oss sammen med et godt åtte manns band en hyggelig gjennomgang av si karriere.
Mye av materialet var henta fra hennes seineste cd «Easy Come Easy Go» og, sjøl om Faithfull ikke er noen stor sanger målt med de fleste mål, så framsto hun med en ekthet og råhet som mange har mye å lære av.
Hennes kabaret/rock-måte med noen små doser jazz-inspirasjon å tolke sangene på er det kun Marianne Faithfull som kan – eller er.
«Broken English», «Solitude», «Sister Morphine», «In Germany Before the War», «Crazy Love», «Ballad of Lucy Jordan» og «Sing Me Back Home» – der vi satt og venta på at Keith Richards skulle komme slentrende inn fra venstre, avslutta møtet med legenden.
Det finnes kun én Marianne Faithfull og vi fikk møte henne i godt slag og i strålende humør.