Obskurt mareritt
Mayhem finner tilbake til røttene på sin nye dommedagsprofeti
Mayhem
Ordo Ad Chao
Season of Mist
Mayhem har en historie som folk flest kjenner til etter hvert. Vi skal ikke dvele for lenge ved den her, men heller konstatere at bandet har funnet seg selv. De to forrige platene, «Grand Declaration of War» (2003) og «Chimera» (2004), var begge svært forskjellige fra legendariske «De Mysteriis Dom Sathanas» (1994). På ingen måte dårlige utgivelser, men de klarte likevel ikke å leve opp til debuten.
Det viktigste som har skjedd siden sist, er at Attila Csihar, mannen som også ble leid inn til «De Mysteriis Dom Sathanas», har overtatt mikrofonen etter Maniac. Dermed har det også blitt naturlig å se seg tilbake, og gjenskape stemningen som gjorde bandet kjent i undergrunnen på åtti- og begynnelsen av nittitallet.
Lyden er mikset så kronglete som mulig. Her får lytteren ingenting gratis, og må regne med å bruke et over gjennomsnittlig antall timer på å sette seg inn i det som foregår. Attila messer og klynker, Blasphemer lager mørke lyder, mens Hellhammer leverer som sedvanlig trommekunst av beste sort. For utrente ører en usammenhengende smørje, men Gud bedre så stemningsfullt og nifst når det sitter.
Dødheimsgard har nettopp gitt ut en perleplate. Snart er også Dimmu Borgir klar med nytt materiale. For et deilig år for norsk metall!
PS. Mayhem har forresten skjønt hvordan de skal få fansen til å kjøpe platen i butikken, i stedet for å laste den ned fra nettet. Innpakningen er griselekker.