O jul med din glede....
Det skal mye til for å toppe sanger som er gjort millioner ganger før.
Andrea Bocelli
My Christmas
Universal
Juletradisjoner elskes og hates fordi de knapt er til å unngå, samtidig som de med sin standhaftighet er grunnen til at jula blir noe man gleder seg så innmari mye til. Det er noe utenom det vanlige.
Det samme gjelder juleplatene. De er ikke til å unngå, men innholdsmessig er det lite nytt - det er de samme sangene og tekstene, det er bare å håpe at årets versjon er hakket bedre enn fjorårets.
Og Bocelli skal ha skryt for å ha laget en juleplate med hele 16 låter (nok å velge mellom altså) - og enda mer skryt for å ha tatt med seg et variert knippe artister som fyller ut der han selv kan bli for ensformig med sin tenorstemme. At David Foster står som produsent er både et kvalitetsstempel, men også en garanti for at det neppe kommer de store overraskelsene.
Plata starter relativt trygt, men kjedelig, med det som neppe blir tidenes versjon av «White Christmas». «Santa Claus is coming to Town» er derimot hakket mer humoristisk fremført, der Bocelli har gjort genistreken og tatt med seg et rampete, nydelig barnekor i fremføringen.
Blant høydepunktene er også «The Christmas Song» med Natalie Cole, som har en stemme som kan få de fleste til å skjemmes over egen bare de åpner munnen.
I tillegg har tenoren med seg Mary J. Blige, som tilfører julelyden noe helt nytt med sin såre R&B-stemme, The Muppets (På «Jingle Bells» selvsagt) og Katherine Jenkins.
Så var det antallet å velge mellom da - 16 låter er maaange på en plate. Å sette seg ned for å høre på Bocellis jul kan bli i meste laget - og det hadde kanskje vært like bra dersom noen hadde tatt fram kniven og kuttet litt i enden. Men god jul blir det nok uansett.