Nygammel Order
New Order er på mer enn én måte en av tidenes mest elskelige grupper. Men siste utspill fra Manchester-veteranene byr ikke på altfor mye å legge sin elsk på..
New Order
Waiting For The Sirens Call
London/Warner
I 2001 gjorde New Order et like gledelig som overraskende comeback med albumet «Get Ready». Da hadde surrehuene brukt åtte år siden utgivelsen før denne igjen, «Republic», og de fleste hadde gitt opp håpet om noe nytt livstegn fra Bernard Sumner og hans mannskap.
At «Waiting For The Sirens Call» skulle komme, var derimot å forvente, ikke minst siden «Get Ready» ble slik en suksess på alle vis. Men vi hadde jo selvsagt håp om at denne ikke skulle havne blant de mest ujevne New Order-utgivelsene.
Men det er nok akkurat der denne skiva er dømt til å havne.
«Waiting For The Sirens Call» er nemlig verken fugl eller fisk. Der de på «Get Ready» fullstendig uventet maktet å integrere rockgitaren samtidig som de klarte å bevare den klassiske New Order-følelsen i soundet, har de her mer eller mindre bare gjentatt siste prosjekt, men uten at de hektende pop-hookene som disse halvlegendene vanligvis har en helt egen hånd med, har blitt med på prosjektet.
Skal vi ta oss tid til nyanser, er det selvfølgelig noen gode låter her òg. «Draculas Castle» er én, «Guilt Is A Useless Motion» en annen. Her hører vi gruppas elektrodrevne popmelankoli slik vi gjennom årtier har lært å elske den - som vanlig nærmest naivt enkelt, men akk så catchy – en blanding av skamløs synthpop à la Pet Shop Boys og streng indie med røtter nettopp i sin tidligere inkarnasjon Joy Division.
Så fansen bør selvfølgelig en tur til butikken, men det ville de selvfølgelig gjort uansett hva jeg satt her og mente. Dere andre kan med fordel heller begynne med «Low-Life», «Technique», «Brotherhood» eller nettopp «Get Ready».