Nye toner fra ny stemme
Har du fulgt spesielt godt med i norsk jazz de seineste åra, så har du stadig oftere registrert navnet Espen Reinertsen. Saksofonisten har som så mange talenter lagt jazzlinja i Trondheim bak seg og debuterer nå under eget navn.
The Espen Reinertsen Organic Jukebox
Subaquatic Disco
AIM Records/Musikkoperatørne
Det er vel ikke akkurat noe likhetstegn mellom det å ha tilbrakt noen år ved jazzlinja i Trondheim og bli en glitrende improvisator, men det er ikke så forbanna langt unna heller. Siden Frode Alnæs, Tore Brunborg og Nils Petter Molvær – han kom forresten ikke inn, men «gikk» der likevel – var blant de første som blei sendt ut i verden derfra, har det etter hvert blitt flere titall musikanter av strålende kvalitet som har brukt jazzlinja som utskytingsramp.
I tilfellet Espen Reinertsen så ser vi på omslaget at han også takker John Pål Inderberg, en av de aller viktigste ideologiske førerne ved institusjonen, og resten av staben for assistansen. Det har hele tida vært slik i Trondheim at den viktigste oppgava for staben har vært å gi studentene muligheten til å finne fram til ei egen stemme og Espen Reinertsen er så absolutt det, både som saksofonist og ikke minst som komponist.
Reinertsen legger ikke skjul på at Wayne Shorter er et ideal både som instrumentalist og som komponist. Det betyr at det melodiske er viktig også for Reinertsen, men det betyr samtidig at det ikke akkurat er noen A4-løsninger som ligger til grunn for låtene. Når så Reinertsen er influert av mer eksperimentelle saksofonister som John Butcher, så sier det seg sjøl at det vi blir «utsatt» for på «Subaquatic Disco» ikke alltid egner seg for belevne vorspiel¿.
Dette låter tøft og annerledes – det er høyst personlig. Sammen med seg har han trompeteren Eivind Lønning, som han også jobber sammen med i duoen Streifenjunko, den svenske trommeslageren Erik Nylander, som vi vel regner som norsk etter hvert, og den allestedsnærværende bassisten Ole Morten Vågan. Tar jeg ikke mye feil har alle fire bakgrunn fra Trondheim, men har nå slått seg ned i Oslo.
Noen ganger er musikken svært lett tilgjengelig, noen ganger krever den mer av oss som lyttere – og kanskje også av musikantene. Reinertsen har ingenting mot impulser fra popverdenen og fra improkildene. Når han så setter det sammen til et hele sammen med tre andre særdeles åpne, unge musikanter, så blir det en organisk utflukt av det som er svært spennende å være med på.