Nye tåredrypp fra Flaata
Melankolsk og stemningsmettet er det selvfølgelig når Midnight Choirs Paal Flaata kommer med sin «egentlige» solodebut.
Paal Flaata
Rain
S2/Playground
Ekstrem-melankolikerne i Midnight Choir tok kvelden - eller var det natta - i fjor, så da var det vel ingen stor overraskelse at Paal Flaata i disse dager står parat til å vanne sin solokarriere.
Rett nok slapp Skiens-crooneren en brukbar solodebut i «In Demand+ allerede i 2002, men dette var som kjent en ren coverplate der Flaata gjorde sine forbilders låter til «sine» eller noe i den retning.
Årets «Rain», derimot, er en affære der han til dels er med på låtskrivinga selv, til dels synger han sanger som låtskriverne Ben Lorentzen og Christian Nystrøm har skrevet spesielt for Flaata og denne plata.
Så langt, såre vel. Men er skiva noe bra, da? Eller bør Flaata holde tåta?
Midnight Choir-fansen kan i hvert fall trygt investere, for å si det slik. Dette låter nemlig ganske som forventet.
Vi hører et noe luftigere lydbilde enn vi er vant til fra «koret», kanskje er det også litt mer variert. Her er det tidvis både rytmer og riff, og bortsett fra en direkte fæl låt («All The While») og tilløp til nærmest parodisk gloom-poesi (opptil flere eksempler, kanskje aller verst på «Life Down Here In Hell») – er dette et album som i stor grad behager folk som har sansen for tristessen denne karen har gjort det til en levevei å dyrke.
Chris Isaak, Morten Harket, Roy Orbison – Flaata står ikke nevneverdig tilbake for noen av dem, og det får han også vist her. Likevel vet jeg ikke om jeg ville valgt meg april dersom jeg skulle slippe et album fylllt av sorg, mørke, angst og beven, men den svartkledde menigheten vil vel bifalle Flaatas smektende klagesang uansett.
Selv tror jeg at jeg heller at jeg leter frem «Rain» igjen til høsten, når den rettmessig kan akkompagneres av fuktig tromming på rutene...