Nye hvitstriper
Så var det duket for nye takter og striper fra tegneseriebandet The White Stripes. Kapittel fem i serien byr pussig nok mest på piano og trommer.
The White Stipes
Get Behind Me Satan
XL/Playground
Det finnes knapt noen nåtidig artist som så finslipt iscenesetter sitt liv (i media) som Jack White. At musikeren for en ukes tid siden giftet seg i en kano midt på Amazonas med en sjaman som forrettet seremonien, var egentlig bare nesten som forventet.
(Ta en titt på filmen Dead Man, se så på de nye pressebildene av Jack White og se for deg bryllupet; spør deg så om ikke fyren har en «vil være Johnny Depp i Dead Man»-fase akkurat nå.)
Jaja, poenget her skal bare illustrere hvordan The White Stripes er et band som halvt om halvt dreier seg om musikk, mens resten dreier seg om parodi og lek med visuelle og populærhistoriske uttrykk. Og duoens eksentriske maestro Jack White har altså et minst like stort talent på iscenesettelses- og mytebyggersiden som på det rent musikalske.
Det er med andre ord en misforståelse å hevde at White Stripes suksess bare dreier seg om musikken, selv om sannelig den kan være besnærende nok. Men det er den dessverre bare stykkevis på duoens femte langspiller, «Get Behind Me Satan».
Det musikalske rammeverket duoen baserer seg på, er det samme. Men hjelpemidlene er nye. Der White Stripes tidligere lagde upolert garagerock med elementer av såvel blues som punk og instrumenteringen stort sett begrenset seg til trommer og mer eller mindre vrengt gitar, går det her mest i piano og trommer, i tillegg snuser de mer på country enn de har gjort tidligere.
Fuzzgitar-discoen på singelen «White Orchid» er altså ingen god pekepinn på hva albumet byr på. For generelt trappes tempoet betraktelig ned - men selv om støynivået er dempet og gitaren for en stor del er borte, vil de færreste ha problemer med å kjenne igjen White Stripes-soundet.
Problemet er kanskje først og fremst at høydepunktene på låtsiden er for få og for lite ruvende til at albumet tangerer tidligere høydepunkt som «White Blood Cells», «De Stijl» og «Elephant».
Lekne godsaker som «My Doorbell» og «The Denial Twist» forsvarer en investering, men dette er ikke et White Stripes-album du MÅ ha.