Nydelige, nydelige stemmen

Interpol
Interpol
Soft Limit / Tuba

På sitt fjerde, selvtitulerte album, har amerikanerne i Interpol funnet frem til en oppskrift som passer svært så bra i denne anmelderens ører. For der de før var hakket mer indie og skranglete, har de lagt seg mørkere og der Paul Banks vokal virkelig kommer til sin rette, nesten med et melankolsk uttrykk.

Interpol har alltid vært heftig gitarbassert, og er det fremdeles. De gir fantastiske deilige vibber på førstelåta «Success», mørke undertoner, suggerende basslyder (Farvel til bassist Carlos Danglers som forlot gruppa i mai) og nydelig vokal.

Er du av typen som liker å la deg forføre av harmoniske arrangementer og svaie med, er dette noe for deg.

Men likevel så blir det overkill - oppskriften følges fra låt nummer en til siste tone, og det blir bare så innmari masete i lengden. Der jeg først vil sveve med i det litt melankolske mørket, vil jeg etter en halvtime helst bare få slippe. Hvorfor ikke følge de lysre innfallene innimellom?

Siden debutskiva «Turn on the Bright Lights»i 2002 har New York-baserte Interpol vært såkalte Europa-venner. For åtte år siden utfordret de britiske band om å være gjengen med det mest genuint indie-uttrykket. Men der førsteskiva skaffet dem topplasseringer og omtale i alle musikkskriv, når de ikke tilbake dit med fjerdealbumet. TIl det er skiva hakket for dyster og lite allsangvennlig i uttrykket - og det blir altså for langdrygt og ensformig.

Men at enkelte av låtene fortjener sitt publikum er sikkert - og Interpolfansen burde trykke disse litt mer voksne eksemplarene til sitt bryst.