Ny klassiker

Bugge Wesseltoft
Songs
Jazzland Recordings/Universal

Mange skjønte allerede på 80-tallet at Bugge – han heter bare det der ute – ville komme til å sette helt spesielle fingeravtrykk i tiåra som lå foran både oss og han. På veien fram spilte han med alt og alle fra Dollie de Luxe via Bjørn Eidsvåg til Dance with a Stranger, før etter hvert jazzstorhetene Arild Andersen, Jan Garbarek og Terje Rypdal skjønte at de hadde en tangentmagiker i sin nærhet.

Utover 90-tallet sto Bugge mer og mer på egne bein og viste raskt at han hadde egne ideer som gikk i mange retninger. Vi har møtt han med hans New Conception of Jazz der groovete, original musikk fikk råde grunnen, på duo med Sidsel Endresen og etter hvert også i solotapning i en blanding av et akustisk og elektrisk uttrykk. Juleplata ”It’s Been Snowing on My Paino” har blitt en storselger og klassiker for mange år siden og med ”Songs” kommer en slags oppfølger, men med et helt annet utgangspunkt, som bør åpne enda flere ører.

Ofte har Bugge vært i tvil om det er jazz han har drevet på med. Det har uansett ikke vært viktig. Han har vært, og er, en mester i å formulere seg på sitt eget, høyst personlige vis der han benytter impulser fra en rekke kilder. Med sin unike klangbehandling blir det alltid en blanding av skjønnhet og råhet som ingen andre er i nærheten av.

En kilde han har henta inspirasjon fra siden han var liten gutt, er platesamlinga til faren, gitaristen og jazzmusikeren Erik Wesseltoft. I stor grad har det betydd standardjazz med røtter i bebop-uttrykket. Noe direkte avstøp av det har ikke Bugge gitt oss før nå. Sånn sett har ”Songs” blitt det mest jazzaktige visittkortet Bugge har gitt oss noensinne – kanskje overraskende for mange.

Keith Jarrett og trioen han har med trommeslager Jack DeJohnette og bassist Gary Peacock, har gjennom sine Standards-album og konserter de siste tiårene fornya jazzens standard-repertoar. Bugge gjør også det på sitt vis her: Det er like originalt og altså servert i soloformat.

Låter som ”Darn that Dream”, ”How High the Moon”, ”Lament”, ”Moon River”, ”When I Fall in Love” og ”Giant Steps” blir tolka på et så inderlig, lyrisk og personlig vis som de neppe har blitt gjort før. Bugge sørger med sin klangbehandling for at musikken blir velsigna med masse luft som gjør at man kan synke ned i den, bli der værende og komme opp igjen som et nytt og bedre menneske!!

Aldri før har Bugge vist verden i hvor stor grad han er Jazzmusiker med stor J. Samtidig er han alt det andre han har fortalt oss at han er også. De som liker alt det Bugge har gjort fram til nå, vil like denne ”nye” sida av han også. Vi snakker om en musikant som befinner seg oppe blant de aller mest kreative og spennende på Tellus.