Ny flott stemme
Til tross for at vokalisten Kirsti Huke kun har rukket å bli 29 år, så har hun vært med på mye og mangt allerede. I motsetning til veldig mange har hun venta ei god stund før hun kom med sin første CD. Nå følte hun seg klar og det har hun helt rett i.
Kirsti Huke
Deloo
Grappa/Musikkoperatørne
Som så mange andre har også Kirsti Huke sin formelle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. I dette kreative miljøet har hun utvikla seg til å bli en vokalist av meget høy klasse og de som har hørt henne de siste årene på en av hennes utallige klubb- eller festivaljobber, vet at det er ekte vare vi har med å gjøre.
Allerede i 1998 etablerte Huke sin kvartett opprinnelig med Håkon Mjåset Johansen på trommer, Steinar Raknes på bass og Håvard Wiik på piano. Det blei raskt mye oppmerksomhet rundt Huke, hennes evne til å formidle en tekst og bandet hennes. Raknes er fortsatt hjertelig tilstede, men etter en fire års lang kvartett-pause så har Erik Nylander tatt over trommestolen og Vigleik Storaas har inntatt pianokrakken. For å si det slik: Kirsti Huke har hele tida hatt muligheten til å velge på aller øverste hylle.
Kirsti Huke har vært tro mot seg sjøl. Hennes høyst personlige stemme og uttrykk – hun tror på seg sjøl og jeg tror på henne – løfter fram kjente standardlåter på et helt eget vis: Du har aldri hørt «Old Country», Leonard Bernsteins «Maria», «Dont Worry 'Bout Me», «Caravan» – mer sensuelt er det vanskelig å tolke den, «Everytime We Say Goodbye», «I Will Wait for You» – kun med sobert trommekomp, «My Mans Gone Now», «Someone to Watch Over Me» og «In the Wee Small Hours of the Morning» på denne måten – og du kommer heller ikke til å glemme det.
Dessuten har Huke plukka fram kjente låter som Pink Floyds «Wish You Were Here» og Bob Dylans «Not Dark Yet» og forteller oss at de egner seg utmerka til jazztolkninger. Det er en ro og trygghet i det Kirsti Huke foretar seg som skulle tilsi at hun har levd mye mer enn i 29 år. Sjølsagt får hun strålende hjelp fra herrene Nylander, Raknes og Storaas – også en del av Trondheims-mafiaen – men først og fremst er «Deloo», spør meg ikke hvor tittelen kommer fra, en voldsom manifestasjon av at Kirsti Huke har etablert seg solid som ei ny svært viktig stemme i den norske jazzfloraen.