Nostalgiforsøk med Simple Minds
Selv om Simple Minds-konserten ble utsolgt på 1-2-3, må vi likevel slå fast: Gammel kjærlighet, den ruster.
(Rockefeller/Side2): På slutten av åttitallet var Simple Minds selve innbegrepet på et stadionrockband, og fyllte lett svære arenaer over halve kloden. For femten-tjue år siden ville de lett fyllt Spektrum, hvis da Spektrum hadde vært bygget.
Selv skulket jeg i hine hårde opptil flere skoledager for å kunne se dem live på en fotballstadion i Stockholm. Og Simple Minds mestret stadionformatet til fulle, og hadde publikum i sin hule hånd i godt over to timer av gangen. Sånn sett var det litt rart å se dem på «lille» Rockefeller, utsolgt eller ei.
Selv om Simple Minds jevnt og trutt har gitt ut plater siden det begynte å gå nedforbakke med dem etter «Street Fighting Years» i 1989, var det ikke for deres nyere materiale publikum hadde kommet.
Så sent som like før jul i fjor ga de ut albumet «Black and White 050505» uten at mer enn en håndfull av kveldens publikum løftet et øyelokk - og det er ganske paradoksalt.
Folk har så avgjort kommet for de gamle låtene, og det er Jim Kerr og Charlie Burchill smertelig klar over der de står – Charlie lutrygget og Kerr med sine gamle krøller på vikende front.
Det første gamle høydepunktet får vi med en stemningsfull versjon av «East At Easter». Siden kommer blant annet «Up On The Catwalk», «All The Things She Said», «Catherine Wheel», «Waterfront» og «Someone, Somewhere, In Summertime».
Det låter ganske tigth, det gjør det. Men selv om Simple Minds tidvis briljerer, gnistrer de ikke, slik de gjorde i gamle dager.
Ikke en gang under storhiten som for alvor sørget for at Simple Minds ble store, og som gjorde at mange fortsatt husker dem: «Don´t You (Forget About Me)». I gamle dager kunne de holdt låta gående i ti minutter uten å miste et øyeblikks momentum, nå klarte de bare å reise stemningen et lite hakk, før det hele fadet ut i en klønete avslutning.
Ekstranummerne inkluderte klassikere som «New Gold Dream» og «Glittering Prize», og showet ble oppskriftsmessig avsluttet med «Alive And Kicking», som også var første og eneste gang det virkelig kokte i salen. Selv om sistnevnte hørtes lovlig spinkel ut siden Simple Minds har kuttet ut sine saliggjørende kordamer.
Hvorfor kunne de ikke koste på seg et par funky negresser med mektige stemmer, selv om de ikke er stadionmat lenger? Man fremfører da ikke grandiøs, pompøs rock på sparebluss heller.
De skotske gjerrigknarkene... Men en gang i tiden var de generøse som få, de var det.