Norgesvenner for livet

R. E. M.
Valhall
Publikum 12 500

(SIDE2): Kredsjekk: Var du på R.E.M.s første norgeskonsert, i kjelleren på Chateau Neuf i 1984? Neppe. Men sjansene for at du har sett dem live øker fort når vi går litt fram i tid. Konserten i Spektrum i 2004 ble utsolgt på en halvtime, og de fylte hele Ullevaal stadion året etter.

• Se flere bilder fra konserten nederst

Karrieren til det amerikanske sørstatsbandet har med andre ord ikke bare vært lang, men også imponerende når det kommer til å holde seg populær. Selv om det lenge var rocka USA-studenter en del andre litt ekstra musikkinteresserte som dominerte fanbasen til R.E.M., var 1991-albumet «Out Of Time» med på å gjøre gruppen til internasjonal allemannseie (og dermed redusere «kredden».) Etter nedturen som fulgte det forrige albumet, har det nye økt den generelle interessen for Michael Stipes gutter, men onsdagens konsert måtte flyttes fra Ullevaal til mye mindre Valle Hovin.

Nesten presist til avtalt tid tennes alle skjermene og viser blafrende sort/hvitt-bilder, i det Georgias store sønner fyrer opp «Living Well», som raskt går over i «Begin». Tøft, men muligens det er den litt snodige lyden som ikke skaper en altfor oppspilt reaksjon. Det fikser dog «What's the Frequency, Kenneth?». Jubelen er større enn da de gikk på scenen, og vi får æren av å bli snakket til for første gang. «How the fuck are you?» Veldig bra, takk. Spesielt da ordene «smack, crack, bushwhacked» kommer. Rolige «Drive» får folk til å lukke øynene hardt mens de biter seg i underleppen (noen par omfavner hverandre, mens ungene sender tekstmeldinger).

R.E.M. har stort sett kontroll på det voksne publikumet, og selv om lyden til tider ødelegger, noe Stipe nevner («det føles som den kastes tilbake i ansiktet mitt»), blir det aldri tamt. Samtidig som han åler seg rundt på scenen som et fascinerende, vennlig gjenferd, med en usedvanlig sterk stemme, preges han absolutt ikke av å pushe 50. Det er som å stirre på en rar, ung gutt. Kanskje med en gammel, smart sjel.

Likevel oser det ofte ren rutine, uten at låtene blir ikke tilført mye ekstra. En mulighet konserter gir. Heldigvis blir det til tider fortsatt magisk, spesielt på «Hollow Man», «Bad Day» (allsang) og «Orange Crush», mens «The One I Love» får folk helt nede ved pølsebodene bak lystårnet til å danse.

Når det sitter, sitter det solid. Det er en oppløftende følelse å få presentert eldre hits man har sett seg ferdige med (sanger man han overdosert på opp gjennom årene) på en måte som gjør at man merker at man hadde feil. Det store ekstranummerets «Losing My Religion» er ikke like stas å høre på for eksempel afterski og i bryllup, men denne kvelden var den freshere enn Mentos.

Selv om konserten egentlig skulle være på Ullevaal, fylte veteranene et konsertlokale stort nok til å definitivt være et snart 30 år gammelt band verdig, og under kvelden i Valhall virket R.E.M. merkverdig nok nesten nye.

809