Norges beste hardrockband

El Caco
Heat
Black Baloon/Tuba

I snart ti år har dette bandet disket opp med tunge, deilige rockeskiver, og på sin femte, er Lillestrøm-gutta fortsatt glødende. «The Glow» åpner med vokalist (og bassist) Øyvind Osa på sitt meste forsiktige, over Anders Gjestis gitar, før det etter noen sekunder sier El Caco-pang.

Volumet trenger ikke være høyt for å få følelsen av å bli kastet i veggen. Bortsett fra at det er digg. Som å falle på en tjukkas. Sammen med sin nye trommeslager Fredrik Wallumrød (Span/Dog Almighty) klarer de å lage gedigent, pent bråk. Varemerket ivaretas, med noen små, positive sidesprang.

Singelen «Heat Heat» har vokal som høres mer ut som 1970-tallet enn 2009. Uventet moro som fenger. Allsangmulighetene er også opplagte på «The Manual» og nesten vidunderlige «13 000». Det er popperler litt for godt kamuflert av hissige instrumentgrep.

Deftones-aktige «I Am Doubt», som lekent nok glir over i «I Am Wrong», er hardere, klassisk El Caco, mens Øyvind får vrengt stemmen sin på det yppale avslutningsnummeret «One Week» i det han freser «I take my chances».

El Caco tar ikke mange store sjanser på «Heat Heat», noe de heller ikke trenger. Selv om albumet mangler et «anthem» som deres 2005-hit «Substitute», passer Akershus-trioens ti nye låter ypperlig inn i gruppens kontinuerlige oppgradering av stil og sound.

Dette absurd undervurderte bandet, som aldri slipper ordentlig til på radio, blir bedre for hvert album. En best of-samler er på sin plass, og det vil være snodig hvis den utgivelsen ikke kvalifiserer til noe annet enn terningkast 6.

(El Caco spiller på årets by:Larm i Oslo.)