Nok en kjedelig pengemaskin
«The best damn thing» har de få enkeltlåtene som skal til for å gjøre den til nok en millionbutikk for unge Avril Lavigne.
Avril Lavigne
«The best damn thing»
Sony BMG
(SIDE2): Man lot seg på sett og vis sjarmere av Canadiske Avril Lavignes inntog i popmusikken da hun som 17-åring ble verdensberømt med sin obsternasige tenåringspunkpop.
Albumet «Let go» og hitlåta «Complicated» ble et slags etterlengtet kommersielt motstykke til Britney Spears porn chic, og solgte i utrolige 6.6 millioner eksemplarer i USA alene.
Nå er Avril 22 år gammel, ute med sin tredje plate, «The Best Damn Thing» og for veteran å regne i popsirkuset.
Men særlig voksen har hun ikke blitt, og på langt nært moden. Tekstene er av «bare pass deg ellers viser jeg deg fingern»- og «hør hvor mye dritt jeg har opplevd siden sist»-typen, som egentlig bare avslører hvor lite hun faktisk har levd.
Musikalsk er dette også som forventet, gjennomkommersialisert friksjonsløs collegepoprock på sitt mest amerikanske. Alle produksjonstekniske klisjeer blir brukt, og du får ingen overraskelser underveis.
Det finnes dog noen godbiter. Lavigne har teft for melodier, og både Radio1 og P4 kommer sikkert til å sanke grovt av dette albumet hva hiter angår.
Singelen «Girlfriend» har allerede vært ute en stund og har absolutt de konforme, men likefullt virkningsfulle hitelementene i seg som gjør at man bare må like den, balladen «Innosence» er tenåringsnaiv og vakker og «I dont have to try» er frisk og melodiøst punka.
Men det er mye listefyll her, og man blir ikke akkurat preget av å ha hørt «The best damn thing». Men så er nok ikke det meningen heller. Her skal det tjenes millioner, og det kommer Lavigne garantert til å fortsette og gjøre.