Noen damer er kulere enn andre

Anne Grete Preus
Nesten Alene
Warner

Anne Grete Preus har vær en av norsk musikks førstedamer, og hennes dype selvsikre stemme har definitivt satt sitt preg på norsk rock.

«Nesten Alene» er nesten akkurat det tittelen sikter til. Selskapet hun hadde i studio fra åtte gitarer, dobro, bass, mandolin, bluesmunnspill, melodika og et nystemt Steinway ser imdilertid ut til å ha vært mer enn nok. Et utvalgdyktige musikere har bidratt til å løfte et utvalg av låtene ut over dette, men man føler seg ganske tett på Preus når man lener seg tilbake med denne plata på øret.

Allerede på åpningslåta «Walids Sang» settes stemningen. Innholdsmessig er den kanskje mer alvorspreget enn stemningen skulle tilsi.

Det enklelydbildet gjør at tekstene kommer til sin rett i større grad enn på mange av hennes tidligere album. Preus er tilsynelatende svært direkte i sitt budskap, det kunne med fordel vært tonet ned en del. Nå blir det litt for åpenbart?

«Bornholm Kafé» er kanskje en av de mest stemningsfulle låtene på «Nesten Alene».

Personlig liker jeg Anne Grete Preus når hesheten i stemmen hennes gjør sangene litt rufsete, og det gjør den på «Gull av støv». Om hun får lyst å rocke opp en av sangene på dette albumet på sin turnerunde håper jeg hun gjør det med denne. Den er også et eksempel på hvorfor den snodige damen rett og slett bare alltid oppleves som kul bare med sin tilstedeværelse.

I «Fylt av min kjærlighet» fyller hun store sko ettersom det er en norsk versjon av Bob Dylans «To make you feel my love». Det er litt typisk for denne platen at denne er en av de korteste låtene. Preus er veldig grundig i sine tekster og det virker gjerne som hun forsikrer seg om at vi ikke går glipp av noen poeng. Det blir rett og slett litt for mye noen ganger, man kunne gjerne trengt mer tid til å drømme seg bort enn til å følge med på historien som fortelles.

Som skrevet innledningsvis er ser det ut som selskapet av instrumentene vært mer enn nok i studio. Det enkle lydbildet fungerer bra, og det er tidvis deilig å lene seg tilbake og nyte tonene fra Anne Grete Preus.

En lystig låt like gjerne kunne like gjerne kunne vært signert Magnus Grønneberg er «Takk for alt jeg ikke fikk», mens den som kanskje minner mest om klassisk Preus er «Der veien slutter».

Albumet kommer med en skive nummer to som har fått navnet «Forskjellig» (Den første heter logisk nok «Nye sanger»). Her får man blant annet en musikalsk fremføring av Jens Bjørneboes «10 bud for en ung mann som vil frem i verden». Det er nok en smakebit på den kommende Bjørneboe- teateroppsetningen Preus jobber med, og da vil den kanskje gjøre seg bedre enn i denne sammenhengen. «Nesten Alene» hadde stått godt uten denne ekstraplata, men samtidig fungerer det greit så lenge den er tatt ut av de ni hovedlåtene. Ekstramateriale er alltid bra.

Høydepunktet på ekstraplata er «Ro meg over» som er en litt småtrist vise om lengsel.